Høyesterett - Rt-1978-1062

 

Instans	Høyesterett - dom
Dato	1978-09-23
Publisert	Rt-1978-1062
Stikkord	Bilansvarsloven § 11 første ledd og erstatningsloven § 2-2 nr. 1 (slik disse opprinnelig lød) - lemping av erstatningsansvaret
Sammendrag	En 22 år gammel mann ble i oktober 1969 påkjørt av en dansk lastebil, eier A og forsikret i dansk selskap. Ansvaret for ulykken lå hos den danske bilfører, og A var som arbeidsgiver ansvarlig for skaden. Det var erkjent at skadelidtes tap ut over det som ble dekket av forsikringen og trygdeytelse, var minst 200.000 kroner. A ble dømt til å betale dette beløp, da Høyesterett etter en samlet vurdering ikke fant at det var tilstrekkelig grunnlag for å fravike hovedregelen om at den skadelidte skulle ha sitt fulle tap dekket. Skadelidte var blitt 100 prosent arbeidsufør. Han hadde mulighet for å greie seg utenfor institusjon, men med den fremtid han hadde foran seg, hadde han behov for erstatningen. Den vognmannsbedrift A drev var ikke stor, men heller ikke ubetydelig. Det ble lagt vekt på at skaden var påført under utøvelse av næringsvirksomhet.
Saksgang	L.nr. 133B/1978
Parter	Hans Petter Syvertsen (høyesterettsadvokat Thorer Ytterbøl) mot Per Wetter (høyesterettsadvokat Sverre Fjeldsaa).
Forfatter	Bølviken, Schweigaard Selmer, Sinding-Larsen, Christiansen, Blom.

---

Dommer Bølviken: Hans Petter Syvertsen, født 0.0.1947, ble den 1. oktober 1969 under kjøring med motorsykkel i Fredrikstad påkjørt av dansk lastebil, eier Per Wetter, Hobro, Danmark, ansvarsforsikrer Danske Lloyd, senere Nye Danske Lloyd.

I erstatningssak anlagt av Hans Petter Syvertsen, hans daværende ektefelle Ragnhild Syvertsen og deres sønn Lars Petter Syvertsen mot Trafikkforsikrings-Forbundet, Norge, Danske Lloyd og Per Wetter avsa Fredrikstad byrett den 6. juni 1975 dom med denne domsslutning:

«1.	Trafikkforsikrings-Forbundet dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til Hans Petter Syvertsen kr. 140000 - etthuadreogførtitusenkroner - med 3 1/2 årlig rente fra 1.1.1973 til betaling skjer, samt i saksomkostninger kr. 4000 - firetusenkroner -.

2.	Per Wetter dømmes til innen samme frist å betale til Hans Petter Syvertsen kr. 200 000 - tohundretusenkroner - med 4% årlig rente fra domsavsigelsen til betaling skjer, samt i saksomkostninger kr. 4722 - firetusensyvhundreogtjuetokroner

3.	Nye Danske Lloyd frifinnes.

4.	Trafikkforsikrings-Forbundet og Per Wetter frifinnes for krav fra Ragnhild Syvertsen og Lars Petter Syvertsen.»

Trafikkforsikrings-Forbundet hadde på forhånd erkjent erstatningsansvar begrenset av den pliktige ansvarsforsikring kr. 200 000, og hadde forskuddsvis utbetalt kr. 60 000, som i tillegg til de kr. 140 000 som ble tilkjent ved dommen, utgjør maksimal erstatning etter den tvungne forsikring.

Byrettens dom ble av Per Wetter påanket til Eidsivating  lagmannsrett, som den 20. september 1977 avsa dom med denne domsslutning:

«1.	Per Wetter dømmes til å betale Hans Petter Syvertsen i erstatning 100 000 - etthundretusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra i dag til betaling skjer, og i saksomkostninger for byretten 4722 - firetusensjuhundreogtjueto - kroner.

2.	Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

3.	Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.» Side 1064

Denne dom har Hans Petter Syvertsen påanket til Høyesterett, mens Per Wetter på sin side har motanket.

Hans Petter Syvertsen er ved etterbevilling meddelt fri sakførsel fra lagmannsretten, og er også meddelt fri sakførsel for Høyesterett.

Om sakens bakgrunn og nærmere omstendigheter viser jeg til byrettens og lagmannsrettens dommer.

For Høyesterett foreligger saken i det vesentlige i samme skikkelse som for lagmannsretten. Det er erkjent at ansvaret for kjøreulykken lå hos den danske bilfører, og at Per Wetter som arbeidsgiver er ansvarlig for Hans Petter Syvertsens tap. Det er videre erkjent at Syvertsen er 100 % arbeidsufør både medisinsk og ervervsmessig, og at hans økonomiske tap utover det tap som forsikringen og trygdeytelsene dekker, minst utgjør kr. 200 000. For Høyesterett som for lagmannsretten gjelder saken spørsmålet om Per Wetter skal pålegges å betale full erstatning kr. 200 000, eller om det er grunnlag for en lempning av dette ansvar.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Fredrikstad byrett, hvor Hans Petter Syvertsen og hans mor Dagny Syvertsen har avgitt forklaring, og ved Oslo byrett, hvor Per Wetter har forklart seg. Det er fremlagt ajourførte regnskaper for Per Wetters vognmannsbedrift, og ajourførte oppgaver over Hans Petter Syvertsens trygdeinntekter. Likeså er hans selvangivelse for 1977 fremlagt. Av nye dokumenter nevner jeg også en oppgave fra Skadeforsikringsselskapenes Forening som viser hvor stor del av norske bileiere som i årene 1967 til 1973 hadde tegnet ansvarsforsikring utover den lovbestemte.

Hans Petter Syvertsen har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten. Det understrekes at Hans Petter Syvertsen er avhengig av andres velvilje og tilsyn, noe som vil fortsette i årene som kommer, og som vil nødvendiggjøre økonomiske ressurser om Syvertsen skal unngå plassering i institusjon. Lempning av erstatningsansvaret bør - anføres det - i et tilfelle som dette ikke skje med mindre særlig sterke grunner foreligger. Slike grunner foreligger etter Syvertsens mening ikke i denne sak. Den situasjon som ulykken har brakt ham i, tilsier uavkortet erstatning. For Per Wetter gjelder det ansvar for skade under utøvelse av næringsvirksomhet, og det vil ikke gå ut over Syvertsen at Wetter ikke hadde tegnet tilleggsforsikring for sitt personlige ansvar.

Hans Petter Syvertsen har lagt ned denne påstand:

«1.	Fredrikstad byretts dom av 6. juni 1975 stadfestes.

2.	Per Wetter tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Per Wetter har likeledes gjort gjeldende i det vesentlige samme anførsler som for lagmannsretten. Det understrekes at det for Wetters vedkommende gjelder et ansvar på objektivt grunnlag. Han fremholder at så vel bilansvarslovens lempningsregel i § 11 første ledd som lempningsregelen i erstatningslovens § 2-2 her kommer til anvendelse, og han mener at disse bestemmelser må anvendes kumulativt.

Side 1065

På denne bakgrunn er det etter Wetters syn ikke grunnlag for her å tilkjenne erstatning utover den maksimale erstatning etter forsikringen. Når det gjelder Hans Petter Syvertsens situasjon, mener Wetter at det må legges til grunn at institusjonsopphold vil bli nødvendig, med de reduserte behov dette vil medføre. For Wetter vil det - hevdes det - bli ruinerende om lempningsreglene ikke bringes til anvendelse.

Per Wetter har lagt ned denne påstand:

«Per Wetter frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsretten og Høyesterett.»

Jeg har funnet avgjørelsen tvilsom, men er kommet til samme resultat som byretten.

Per Wetter driver, og drev også i 1969, transportvirksomhet med direkte kjøring på Norge og Skandinavia for øvrig.

Den norske bilansvarslov av 3. februar 1961 som her kommer til anvendelse, bestemte opprinnelig i § 9 første ledd at når et menneske ble skadet eller mistet livet, skulle ansvaret etter den pliktige ansvarsforsikring være begrenset til kr. 200 000.

I § 11 første ledd hadde loven opprinnelig denne bestemmelse:

«Når den som eig eller brukar ei motorvogn eller som er med i vogna, har ansvar etter vanlege skadebotreglar for skade som går inn under denne lova, og ansvaret vert så stort at det kom til å verka urimeleg om den ansvarlege laut svare full skadebot, kan retten minka kravet så langt det er forsvarleg ut fra omsynet til skadelidaren og tilhøva ellers.»

Denne lempningsregel gjaldt for eier og bruker av motorvogn og for eventuell erstatningspliktig passasjer.

Ved lov om skadeserstatning i visse forhold av 13. juni 1969 fikk vi i § 2-2 nr. 1 følgende bestemmelse om lempning av arbeidsgivers ansvar:

«Ansvaret etter § 2-1 kan lempes forsåvidt det ville virke urimelig tyngende. Det samme gjelder når det under hensyn til skadens størtelse, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter og forholdene ellers i særlige tilfelle finnes rimelig at skadelidte helt eller delvis bærer skaden.»

Erstatningsloven fikk ved lov av 25. mai 1973 et nytt kapittel 3 med nye regler om erstatning for skade på person m.v., derunder en ny lempningsregel i § 3-8. Samtidig ble bilansvarslovens § 9 første ledd endret, slik at ansvaret under den tvungne forsikring for så vidt angår personskader, nå er ubegrenset. Videre ble lempningsregelen i bilansvarslovens § 11 første ledd endret slik at det nå vises til erstatningslovens lempningsregel i § 3-8.

Da ulykken i nærværende sak inntraff, gjaldt fremdeles ansvarsbegrensningen under den tvungne ansvarsforsikring i bilansvarslovens § 9 første ledd. For lempning av erstatningsansvaret gjaldt bilansvarslovens § 11 første ledd i den opprinnelige form og dessuten

Side 1066

erstatningslovens § 2-2 nr. 1.

Per Wetter kan påberope lempningsreglene både i bilansvarslovens § 11 første ledd og i erstatningslovens § 2-2. Men jeg finner det klart at han ikke, slik det gjøres gjeldende for Høyesterett, kan kreve en kumulativ lempning av ansvaret. Reglene er ikke helt sammenfallende, men de gir begge anvisning på et skjønn som i det vesentlige må bygge på de samme momenter. Jeg antar at det må være riktig å foreta en vurdering på grunnlag av så vel bilansvarslovens lempningsregel som erstatningslovens lempningsregel. Men det må bli ett samlet skjønn under hensyntagen til kriteriene i begge lempningsbestemmelser. For øvrig antar jeg at den helhetsvurdering som må foretas, ikke vil falle vesentlig forskjellig ut enten den ene eller annen eller begge bestemmelser anvendes.

Utgangspunktet er i alle tilfelle at den skadelidte har krav på å få sitt økonomiske tap dekket. Etter bilansvarslovens § 11 første ledd kan en reduksjon av ansvaret skje dersom det vil virke urimelig å pålegge den ansvarlige full erstatning, men nedsettelse kan bare skje så langt det er forsvarlig ut fra skadelidtes forhold og forholdene ellers. Etter erstatningslovens § 2-2 nr. 1 kan nedsettelse skje dersom fullt ansvar vil virke urimelig tyngende, eller det - i særlige tilfelle - finnes rimelig at den skadelidte selv bærer en del av tapet. Etter begge bestemmelser må det skje en vurdering av så vel skadelidtes som den erstatningspliktiges situasjon.

Når det gjelder skadelidte i denne sak, Hans Petter Syvertsen, kan jeg - isolert sett - ikke finne det rimelig at han selv skal bære en del av det økonomiske tap han er påført, erstatningslovens § 2-2 nr. l annet punktum. Jeg kan heller ikke se at det ut fra hans situasjon er forsvarlig at erstatningen reduseres, bilansvarslovens § 11 første ledd in fine.

Ved de skader Syvertsen ble påført ved ulykken, ble han - 22 år gammel, gift og med et barn - satt helt utenfor et normalt liv. Legene regnet i 1970 og 1971 med at plassering i institusjon måtte bli løsningen for Syvertsen i det lange løp. Etter 7 måneders sykehusopphold flyttet han imidlertid hjem til sin familie, og da ekteskapet gikk over styr i 1974, hjem til sin mor, som har et småbruk på Hvaler. Her synes han å klare seg etter omstendighetene ganske bra. Han har uførepensjon, som for tiden, etter fradrag av barnebidrag og skatter, utgjør netto kr. 2024 pr. måned. Ved hjelp av den erstatning han har fått utbetalt, har han forbedret bolighuset slik at det er bedre tilpasset hans tilstand. Han har nå også kjøpt en båt, slik at han har mulighet for - ved andres hjelp - å komme mer ut, likesom båten gir bedre adkomst til fastlandet. Det er videre sørget for at han har fått tinglyst rett til å bo i huset. Når hans mor, som nå er 68 år gammel, ikke lenger kan yde ham den hjelp og det tilsyn som han må ha, vil han ha behov for hjelp og tilsyn av andre.

Jeg legger til grunn at Syvertsen, slik forholdene nå er lagt til rette for ham, har mulighet for å klare seg utenfor institusjon, men at han med den fremtid han har foran seg, har behov for utbetaling av den erstatning som han er funnet i og for seg å ha krav på.

Når det gjelder erstatningspliktige i saken, Per Wetter, finner jeg

Side 1067

det på den annen side klart at det vil bli en tung belastning for ham å betale full erstatning.

Jeg finner imidlertid ikke at de foreliggende opplysninger gir tilstrekkelig grunnlag for å anta - slik lagmannsretten har gjort - at erstatningsbetalingen vil kunne få en ødeleggende virkning på Wetters næringsvirksomhet. Etter regnskapene ligger verken formue eller inntekt på et særlig høyt nivå, selv om de ajourførte tall viser jevn stigning. Men det må legges til grunn at det i tallene ligger skjulte reserver. Jeg nevner også at den skattemessige verdi av boligeiendommen i regnskapet for 1977, etter lagmannsrettens dom, er hevet fra kr. 155 000 til kr. 270 000, mens belåningen av boligen er beskjeden, i underkant av kr. 60 000.

Også Per Wetter er en forholdsvis ung mann, 34 år gammel. Men han har - i motsetning til Syvertsen - normalt mange års virksomhet foran seg. Hans vognmannsbedrift med 5 lastebiler er ingen stor, men heller ingen ubetydelig bedrift.

Ved vurderingen må det legges vekt på at det er under utøvelse av næringsvirksomhet at skaden er påført. Jeg mener at det - alle forhold tatt i betraktning, også den belastning erstatningsbetalingen utvilsomt vil bli for Per Wetter - her bør gå utover ham selv at han ikke hadde sørget for tilleggsforsikring for sitt personlige ansvar. I denne forbindelse finner jeg grunn til å vise til Ot.prp. nr. 24 for 1959/60til bilansvarslov side 17, hvor det synes å fremgå at man regnet med at det vanligvis ikke ville være plass for lempning av erstatningsansvaret for trafikkskader påført under utøvelse av næringsvirksomhet.

Ved en samlet vurdering av så vel skadelidtes som erstatningsansvarliges situasjon er jeg således - i motsetning til lagmannsretten - blitt stående ved at det her ikke er tilstrekkelig grunnlag for å fravike hovedregelen om at den skadelidte skal ha sitt fulle tap dekket.

Etter dette blir det mitt resultat at byrettens dom stadfestes for så vidt angår Per Wetters ansvar overfor Hans Petter Syvertsen. Det er ikke påstått noen endring av byrettens renteberegning. Avgjørelsen har frembudt slik tvil at jeg ikke kan finne at det er grunn til å tilkjenne saksomkostninger for noen instans.

Jeg stemmer for denne

dom:

1.	Byrettens dom stadfestes for så vidt Per Wetter er dømt til å betale til Hans Petter Syvertsen 200 000 - tohundretusen - kroner med 4 - fire - % årlig rente fra 6. juni 1975 til betaling skjer.

2.	Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

3.	Oppfyllelsfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Sinding-Larsen, Christiansen og Blom: Likeså.

Side 1068

Av byrettens dom (byfogd Leiv Velund):

Hans Petter Syvertsen ble ved ulykken påført bl.a. hjemeskade med så alvorlige følger at han såvel medisinsk som ervervsmessig er å anse som varig 100 % ufør. Han er tilstått full uførepensjon. - - -

Som det vil fremgå av påstandene er det ikke noen tvist om omfanget av Trafikkforsikrings-Forbundets ansvar. Det svarer overfor Hans Petter Syvertsen for hele forsikringssummen kr. 200 000 med renter og omkostninger, - - -

Det hovedspørsmål som foreligger for retten til avgjørelse er således om Hans Petter Syvertsen har lidt tap utover forsikringen fra Trafikkforsikrings-Forbundet, sykepenger og uførepensjonen som Per  Wetter må gjøres helt eller delvis ansvarlig for, begrenset oppad til kr. 200 000. Det er ikke bestridt fra Wetters side at han som eier av AD 95415 og sjåførens arbeidsgiver etter alminnelige erstatningsregler kan gjøres ansvarlig for slikt tap, men det er bestridt at tap utover forsikringen og trygdene er lidt.

Hans Petter syvertsen er født 0.0.1947. på tiden for ulykken 1.10.1969 hadde han etter 2-årig yrkesskole, avtjening av militærtjeneste og en kortvarig jobb ved Fredrikstad Hvaler D/S vært ansatt som hjelpearbeider ved Fredrikstad mek. Verksted A/S fra høsten s.å. På yrkesskolen hadde han fullført 1-årig grunnleggende verkstedskole for jern- og metallarbeidere og 1-årig videregående verkstedskole for motormekanikere. Han hadde påbegynt 1-årig kveldskurs ved Fredrikstad Maskinistskole for å lå 2. klasses maskinistsertifikat. Etter ytterligere maskinistskoleutdannelse og fartstid var muligheten tilstede for at han kunne få 1. klasses maskinistsertifikat og bli 1. maskinist og maskinsjef. Ved Fredrikstad Mek. Verksted A/S hadde han en brutto ukelønn på kr. 520, tilsvarende en brutto årsinntekt på kr. 27 000. Det har vært enighet om at det mest sannsynlige er at han ville ha fortsatt ved Fredrikstad mek. Verksted A/s og i dag som fagarbeider hadde hatt en brutto årslønn på ca. kr. 60 000. - - -

Ved den skjønnsmessige fastsettelse av sannsynlig tap i fremtidig erverv som lastebileier Per Wetter kan gjøres ansvarlig for, finner retten ikke holdepunkt for å regne med mindre tap enn kr. 200 000. - - - Spørsmålet blir så om det vil virke urimelig overfor Per Wetter om han må svare for hele det udekkede tap kr. 200 000 og om det i tilfelle hensett til skadelidte etter omstendighetene er forsvarlig å redusere, jfr. bilansvarslovens § 11 første ledd. Fra Wetters side er ikke gitt annen opplysning enn den som er meddelt gjennom Nye Danske Lloyd og hans prosessfullmektig om at Wetter ikke har tegnet utvidet forsikring. Wetter har ikke møtt for retten og har ikke avgitt noen forklaring i saken. I en kredittopplysning motparten har innhentet er opplyst at Wetter driver virksomhet som er i god drift som lastebilvognmand, at han har fast eiendom, ikke er uten midler og oppfyller sine forpliktelser uten anmerkninger. Ved drift av lastebiltransport innenlands og utenlands, slik som for Wetter, bør en regne med - og det som en nærliggende mulighet - at en kan komme i eget ansvar for personskade for større beløp enn kr. 200 000. Wetter burde ha tegnet tilleggsforsikring. Retten er etter omstendighetene av den oppfatning at det ikke kan sies å være urimelig overfor Wetter at han svarer full erstatning, og at det ikke ville være forsvarlig å redusere skadelidtes krav. Per Wetter blir etter dette å dømme til å betale erstatning med kr. 200 000. - - -

Side 1069

Av lagmannsrettens dom (lagmann Th. Brun Fretheim og lagdommerne Bror Oskar Scherdin og Agnes Nygaard Haug): - - -

Om saksforholdet skal lagmannsretten innledningsvis bemerke:

Det er på det rene at Hans Petter Syvertsen som følge av hjerneskade og andre skader påført ved kollisjonen er å anse som varig 100 % invalid.

Det er enighet mellom partene om at føreren av lastebilen hadde skylden for ulykken. Han overholdt ikke sin vikeplikt og anses å ha voldt skaden ved uaktsomt forhold. Det er likeledes enighet om at Per Wetter som bilførerens arbeidsgiver var ansvarlig etter alminnelige erstatningsregler for den skade som bilføreren på denne måte hadde voldt, jfr. skadeserstatningslovens § 2-1.

For byretten var hovedspørsmålet om Syvertsen hadde lidt tap utenom det som ble dekket av trygdeytelser i form av sykepenger, uførepensjon o.l. og av forsikringsbeløpet fra Trafikkforsikrings-Forbundet. Fra Wetters side ble det den gang bestridt at det forelå noe slikt udekket tap. For lagmannsretten er det ikke bestridt at det for Syvertsen foreligger et udekket tap som ikke er mindre enn kr. 200 000. Partene har under ankeforhandlingen erklært seg enige i at lagmannsretten legger dette beløp til grunn.

Tvisten gjelder da, slik saken foreligger for lagmannsretten, om Wetters ansvar skal lempes og i tilfelle hvor meget, eventuelt om ansvaret helt skal falle bort. - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

For byretten forelå ikke nærmere opplysninger om Wetlers økonomiske forhold (bortsett fra en innhentet kredittopplysning). For lagmannsretten er fremlagt driftsregnskap for årene 1974 og 1975 og status ved begge års utgang. Det fremgår at den skattepliktige inntekt for året 1974 var kr. 69 003,84 og for året 1975 kr. 105 604,33. Den skattepliktige inntekt for 1976 vil ifølge Wetter ligge midt mellom disse tall.

Status pr. 31. desember 1974 viser en nettoformue på noe over kr. 60 000. I status pr. 31. desember 1975 er nettoformuen på mer enn kr. 70 000. Den største aktivapost er her beholdningen av lastebiler, tilhengere o.l. som er oppført med noe over kr. 646 000. Ifølge driftsregnskapet for 1975 utgjør avskrivninger på lastebilene m.v. 30 % av den bokførte verdi og er oppført med til sammen kr. 193 000 som kommer til fradrag ved ansettelsen av skattepliktig inntekt. Wetter har forklart at lastebilene vanligvis brukes i 5 år før de selges. Tilhengerne brukes noen år lenger. Partene er enige om at det bak regnskapets tall på dette punkt ligger en viss skjult reserve. Det samme gjelder boligeiendommen (rekkehus) som er oppført med kr. 155 000 med tillegg av forbedring på over kr. 13 000. Dette er uttrykk for den skattemessige verdi. Salgsverdien er ifølge Wetter vesentlig høyere.

Selv om man går ut fra at det foreligger skjulte reserver, regner lagmannsretten med at det ville bli svært hardt for Wetter dersom han i dag skulle ut med et så stort beløp som kr. 200000 i erstatning til Syvertsen. Beløpet måtte i tilfelle søkes skaffet til veie ved realisering av aktiva eller opptak av lån med sikkerhet i aktiva. De aktiva som her kommer i betraktning er bilbeholdningen og boligeiendommen. Bilbeholdningen antas å være så sterkt belånt at det neppe vil være mulig å få ytterligere lån av nevneverdig

Side 1070

størrelse på dette grunnlag. Bilmateriellet måtte dertor i tilfelle selges. Alt etter realisasjonens omfang kunne dette få helt ødeleggende virkning for Wetters næringsvirksomhet. Salg av boligeiendommen vil likeledes være lite ønskelig. Derimot må boligeiendommen kunne gi sikkerhet og dermed tjene som grunnlag for ytterligere lån, dog ikke av en slik størtelse at det dekker påstandsbeløpet. Det ville således også under forutsetning av en ytterligere belåning av boligeiendommen bli nødvendig å selge i all fall en del av bilbeholdningen. Ansvaret fremstiller seg etter dette så stort i forhold til Wetters økonomiske evne at lagmannsretten ut fra en helhetsvurdering finner det urimelig å pålegge ham å betale full erstatning. Vilkåret for lempning av ansvaret etter bilansvarslovens § 11 er dermed oppfylt på Wetters side.

Lagmannsretten finner videre at en lempning av ansvaret i det foreliggende tilfelle kan anses forsvarlig også når hensynet til skadelidte tas i betraktning. Syvertsen oppebærer full uførepensjon, for tiden noe over kr. 28 000 pr. år. Han bor hos sin mor på hennes småbruk og det er sørget for at han vil få rett til å bo der også om hun skulle falle fra. Både Syvertsen og hans mor har i retten gitt uttrykk for at de ikke har økonomiske vanskeligheter. Syvertsen har penger i banken og har for tiden ikke særlig behov for ytterligere midler. Men i fremtiden kan det tenkes at han vil få behov for det. Særlig gjelder at han kan trenge å ha noe i bakhånd for å kunne skaffe seg hjelp når den tid kommer da hans mor ikke lenger kan gi ham den hjelp som han trenger.

Fra Syvertsens side er det gjort gjeldende at han ikke erstatningsmessig bør komme i en dårligere stilling ved at Wetter ikke har sørget for å dekke sitt personlige ansvar ved å tegne tilleggsforsikring. Lagmannsretten kan være enig i at Wetter burde ha tegnet slik tilleggsforsikring. Dette gjelder også når hensyn tas til det mer begrensede omfang som hans virksomhet hadde i 1969. Det bemerkes at man også i Danmark på den aktuelle tid hadde en ordning med personlig ansvar for bileieren utover trafikkforsikringen. Wetter burde ha regnet med at man i Norge hadde en tilsvarende ordning. Når lagmannsretten finner at Wetter burde ha tegnet tilleggsforsikring, har retten ellers lagt særlig vekt på at det er tale om skade i forbindelse med næringsvirksomhet. Dette er et moment som er egnet til å skjerpe ansvaret. Lagmannsretten finner likevel ikke at Wetters forhold her under de foreliggende omstendigheter bør utelukke en lempning av ansvaret under rimelig hensyn til begge parters interesser. Men forholdet kommer i betraktning ved vurderingen av hvor langt man skal gå i retning av å lempe ansvaret.

Når alle forhold tas i betraktning, finner lagmannsretten at erstatningsbeløpet passende kan settes til kr. 100 000. Wetter må antas å kunne skaffe til veie dette beløp uten å måtte selge sin boligeiendom eller vesentlige deler av bilmateriellet. - - -