Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 21:41

Høyesterett - HR-1997-34-B - Rt-1997-786

 

Instans

Høyesterett - Dom.

Dato

1997-05-07

Publisert

HR-1997-34-B - Rt-1997-786

Stikkord

Erstatningsrett. Arbeidsgivers ansvar. Arbeidsrett. Mobbing.

Sammendrag

I medhold av skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 1 var arbeidsgiveren på objektivt grunnlag ansvarlig for skade som var påført en arbeidstaker ved mobbing fra andre arbeidstakere. Tre dommere ga sin begrunnelse et mer generelt preg, mens to dommere bare ville gi erstatning på grunn av de spesielle forhold i saken.

Saksgang

Agder lagmannsrett LA-1995-36 A, LA-1995-37 A - Høyesterett HR-1997-34-B, nr 133/1996.

Parter

Falken Redningskorps AS (Advokat Svein Jøsang) mot A (Advokat Knut Martin Andreassen - til prøve).

Forfatter

Backer, Aarbakke, Hellesylt, Flock, Aasland.


Dommer Backer: Saken gjelder spørsmålet om arbeidsgiveren har ansvar på objektivt grunnlag etter skadeserstatningsloven av 13 juni 1969 nr 26 § 2-1 nr 1 for skade som er påført en arbeidstaker ved mobbing fra andre arbeidstakere.

A ble i 1987 ansatt som stasjonsleder ved Falken

Side 787

Redningskorps' stasjon i X. Det var ansatt fire personer ved stasjonen, inklusive lederen, som deltok i det vanlige arbeid sammen med de andre. Stasjonslederen hørte sammen med lederne for stasjonene i Y og Z under stasjonssjefen i Kristiansand. A hadde tidligere vært reservesjåfør ved stasjonen i ca ett år.

Før A ble ansatt som stasjonsleder, var det en konflikt mellom de øvrige ansatte og Falkens sentralledelse angående bemanningen ved stasjonen. De ansatte ønsket at det på grunn av arbeidspresset skulle ansettes en femte person. De andre søkerne til stillingen som stasjonsleder, som hadde arbeidet lenger ved stasjonen enn A, hadde gjort sine søknader betinget av at det skulle ansettes en femte person. A hadde ikke stilt noe slikt vilkår.

Dette er bakgrunnen for at det oppstod et dårlig forhold mellom A og de andre ansatte. Hun ble utsatt for en omfattende mobbing, hvis nærmere innhold jeg skal komme tilbake til. Etter å ha tiltrådt som stasjonsleder 1 september 1987, ble hun allerede 13 januar 1988 innlagt på sykehus på grunn av psykisk sammenbrudd. Hun var sykmeldt fram til 1 august 1988. Senere var hun sykmeldt i periodene 22 august til 16 oktober 1988, 13 desember 1989 til 31 mars 1990 og 25 februar 1991 til 13 februar 1992. Fra den sistnevnte dato sluttet hun i Falken og gikk over på attføring.

Ved stevning av 10 mars 1994 reiste A erstatningssak mot Falken Redningskorps AS ved X herredsrett. Ved en senere stevning av 4 mai 1994 reiste hun også sak mot tre ansatte ved stasjonen i X med påstand om oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5.

Herredsretten forenet sakene til felles behandling. I saken mot Falken avsa herredsretten 22 september 1994 dom med slik domsslutning:

"1.

Falken redningskorps A/S v/styrets formann er erstatningsansvarlig for As skade.

2.

Falken Redningskorps AS v/styrets formann betaler A lidt inntektstap inklusive renter samt menerstatning med kr 268000,-.

3.

Falken Redningskorps A/S v/styrets formann tilpliktes å betale A og det offentlige saksomkostninger med kr 80000,- - kroneråttitusen - innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av dommen."

I saken mot de tre ansatte ble to av disse dømt solidarisk til å betale henne kr 30.000 i oppreisning.

Falken Redningskorps AS og de to ansatte påanket hver sine dommer, mens A motanket i begge saker.

I den saken som var reist mot Falken, avsa Agder lagmannsrett 3 januar 1996 dom med slik domsslutning:

"1.

Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1 og 3, stadfestes.

2.

Falken Redningskorps A/S v/styrets formann dømmes til å betale A menerstatning med kr 165000,- etthundreogsekstifemtusen 00/100.

3.

Falken Redningskorps A/S v/styrets formann dømmes til å betale A erstatning for lidt inntektstap med følgende beløp:

Side 788

-

overtid for 1988 med kr 12000,-

-

overtid for 1989 med kr 12000,-

-

overtid for 1990 med kr 12000,-

-

overtid for 1991 med kr 12000,-

-

lønnstap for 1992 med kr 69000,-

-

lønnstap for 1993 med kr 52000,-

-

lønnstap for 1994 med kr 67000,-

-

lønnstap for 1995 med kr 102000,-

I tillegg til erstatningsbeløpene kommer 12 % rente p.a. fra 10. april 1994 til betaling skjer.

4.

Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom betaler Falken Redningskorps A/S v/styrets formann til A v/advokat Knut Martin Andreassen kr 54257,40 - femtifiretusentohundreogfemtisyv 40/100 - som erstatning for sakens omkostninger ved lagmannsretten."

I den andre saken ble de to ansatte frifunnet. Begrunnelsen for det var at deres uaktsomhet med hensyn til skadefølgen av deres handlinger ikke kunne anses som grov, slik det kreves etter skadeserstatningsloven § 3-5.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer.

Falken Redningskorps AS har påanket lagmannsrettens dom i sin sak til Høyesterett. Anken gjaldt rettsanvendelsen og bevisvurderingen.

Høyesteretts kjæremålsutvalg har 14 juni 1996 avsagt kjennelse om at "Anken nektes fremmet til Høyesterett for den del som ikke gjelder spørsmålet om forholdet - dvs den mobbingen lagmannsretten har funnet bevist - omfattes av arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven § 2-1 samt spørsmålet om eventuell foreldelse av lidt inntektstap før 10 mars 1991". Senere er anken over avgjørelsen av foreldelsesspørsmålet frafalt. Saken for Høyesterett gjelder således utelukkende spørsmålet om den mobbing som lagmannsretten har funnet bevist, omfattes av det objektive arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven § 2-1. Det har ikke fra As side vært hevdet at det er noe å bebreide Falken.

Det er fremlagt enkelte nye dokumenter, blant annet et notat om mobbing i arbeidslivet av avdelingsleder Bjørn Willadssen i LO. Ellers står saken i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten for så vidt gjelder det rettsanvendelsesspørsmål som Høyesterett skal prøve.

Den ankende part, Falken Redningskorps AS, har i det vesentlige anført:

Falken må frifinnes fordi mobbing fra andre arbeidstakere ikke kan antas å falle inn under skadeserstatningsloven § 2-1 nr 1. Under enhver omstendighet har mobbingen i denne konkrete saken trekk som gjør at den ikke faller inn under lovbestemmelsen.

De to tidligere instanser har på en alt for lettvint måte gått ut fra at spørsmålet om arbeidsgiverens objektive ansvar for mobbing er løst ved uttalelsen i Rt-1993-616 på side 620. Ved den nevnte avgjørelsen ble arbeidsgiveren imidlertid frifunnet, og uttalelsen, som var unødvendig for resultatet, kan tolkes på flere måter.

Etter § 2-1 nr 1, 1. punktum stilles det to kumulative vilkår for ansvar. Av særlig viktighet er kravet om at skaden må være voldt under

Side 789

utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren. Dette kravet må ses i sammenheng med bestemmelsen i annet punktum om at ansvaret ikke omfatter skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som det er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet eller vervet.

Mobbingen er her foretatt av de andre arbeidstakere i deres egen interesse og i strid med arbeidsgiverens interesse. Det dreier seg om forsettlige handlinger, som normalt faller utenfor § 2-1 nr 1, jf Innstilling II fra komitéen til å utrede spørsmålet om barns og foreldres og arbeidsgiveres erstatningsansvar m m side 45 sp 2. Det kan også vises til Høyesteretts avgjørelser i Rengjøringsbyrå-dommen i Rt-1982-1349 og Vaktmester-dommen i Rt-1996-385, der arbeidsgiveren ikke ble ansett ansvarlig for tyverier utført av utro arbeidstakere.

Et hovedhensyn bak bestemmelsen i § 2-1 er at arbeidsgiveren er nærmere enn tredjemann til å bære risikoen når arbeidsgiveren av bedriftsmessige hensyn overlater arbeidets utførelse til sine arbeidstakere. Dette hovedhensyn tilsier ikke at det ilegges ansvar her, siden mobbing faller utenfor de skaderisiki som ville ha fulgt med arbeidsgiverens egen utførelse av arbeidet. Preventive hensyn tilsier heller ikke at det ilegges ansvar. Arbeidsgiveren vil ha små muligheter for ved ansettelser å holde seg unna mulige mobbere. Faren er større for at han vil la være å ansette potensielle mobbeoffer hvis han må betale erstatning ved mobbing.

Alt dette tilsier at mobbingen av A i relasjon til skadeserstatningsloven § 2-1 anses for å gå utenfor det som det var rimelig å regne med etter karakteren av de ansatte gjerningsmenns arbeid. Det må være tilstrekkelig for de som rammes av mobbing på arbeidsplassen, at arbeidsgiveren vil bli ansvarlig dersom det er noe å bebreide denne. Spørsmålet vil særlig være aktuelt dersom det er klaget til arbeidsgiveren.

Et særskilt moment i den foreliggende sak er at A var overordnet de arbeidstakere som gjorde seg skyldig i mobbingen. De hensyn som kan tale for objektivt ansvar, står svakere i en slik situasjon enn når arbeidstakere blir mobbet av sine overordnede.

Regelen i arbeidsmiljøloven av 4 februar 1977 § 12 nr 1 om at arbeidsgiveren har en generell plikt til å legge opp arbeidet slik at arbeidstakerne ikke utsettes for uheldige belastninger, kan ikke medføre at arbeidsgiveren har et objektivt erstatningsansvar. Den uttrykkelige bestemmelse om at arbeidstakerne ikke skal utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden, kom for øvrig først inn ved en lovendring av 6 januar 1995, og må anses som en reell skjerpelse.

Falken Redningskorps AS har nedlagt slik påstand:

"1.

Falken Redningskorps AS frifinnes.

2.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans."

Ankemotparten, A, har særlig anført:

Lagmannsrettens dom er riktig.

Det er ikke grunn til å sette skade ved mobbing på arbeidsplassen i noen annen stilling enn annen skadetilføyelse i relasjon til skadeserstatningsloven § 2-1 nr 1. De hensyn som i alminnelighet taler for et objektivt

Side 790

ansvar, gjør seg gjeldende også her. Notatet fra avdelingsleder Willadssen og de undersøkelser som han refererer til, viser at mobbing er et problem på mange arbeidsplasser, og at man må regne med at mellom 2 og 5 % av alle arbeidstakere rammes av mobbing. En arbeidsgiver kan således ikke høres med at mobbing er så irregulært at arbeidsgiveren ikke behøver å tenke på muligheten av mobbing før han gjøres oppmerksom på at den forekommer. Endringen i arbeidsmiljøloven § 12 nr 1 i 1995 følger opp den økende erkjennelse av det problem som utgjøres av mobbing. I Ot.prp.nr.50 (1993-94 ) side 65 sp 2 kalles lovendringen en "presisering" av § 12 nr 1, og man må legge til grunn at arbeidsgiverne også tidligere pliktet å legge opp arbeidet med sikte på å hindre mobbing.

I det foreliggende tilfelle skyldtes As problemer at hun ble identifisert med arbeidsgiverens interesser. Det er en situasjon som en arbeidsleder ofte vil komme i. Det er urimelig om dette skal føre til at hun stiller svakere når det gjelder å få erstatning fra arbeidsgiveren for skade ved mobbing på arbeidsplassen.

Dommen i Rt-1993-616 er naturligvis - etter domsresultatet - ikke noe prejudikat for at mobbing omfattes av skadeserstatningsloven § 2-1 nr 1, men uttalelsen på side 620 synes å forutsette at det objektive ansvar etter § 2-1 også etter omstendighetene kan gjelde skade ved mobbing. Et slikt resultat er meget vel forenlig med den øvrige rettspraksis som foreligger. Der objektivt erstatningsansvar er nektet, er arbeidstakerens handling mer irregulær og mindre påregnelig enn en mobbing av en annen arbeidstaker.

A har nedlagt slik påstand:

"1.

Lagmannsrettens dom stadfestes.

2.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes A og det offentlige."

Jeg er - under en viss tvil - kommet til at lagmannsrettens rettsanvendelse er riktig, og at lagmannsrettens dom må stadfestes.

Innledningsvis peker jeg på at vurderingstemaet for Høyesterett er avgrenset ved Kjæremålsutvalgets kjennelse av 14 juni 1996. Høyesterett kan bare prøve om lagmannsrettens rettsanvendelse er riktig når den har lagt til grunn at den mobbing av A som den har funnet bevist, omfattes av arbeidsgiverens objektive erstatningsansvar etter skadeserstatningsloven § 2-1 nr 1. De øvrige erstatningsvilkår og erstatningsutmålingen skal ikke prøves, og Høyesterett må bygge på den beskrivelse av de faktiske forhold som er lagt til grunn av lagmannsretten.

Den mobbing av A som lagmannsretten har funnet bevist, er omfattende. Den har vært oppsummert i 16 punkter, og omfatter først og fremst forskjellige former for trakassering på det verbale plan, kombinert med trusler om ikke å gi seg før hun var fordrevet fra stillingen. Men det har også vært skremmende og plagsomme handlinger. Jeg nevner at hun en gang ble skremt av en av de andre ansatte da hun var opptatt med transport av et lik, at det ble hengt en stor, levende edderkopp på innsiden av hennes kontordør, og at det ble hengt et kondom på bilen hennes en gang hun skulle til Oslo. Det er gjennom

Side 791

lagmannsrettens dom og den begrensede henvisning av anken bindende avgjort at mobbingen av A førte til de psykiske plager som hun pådro seg, og at hun måtte slutte. Videre må det anses avgjort at det foreligger et erstatningsbetingende forhold fra andre arbeidstakeres side. For ordens skyld nevner jeg at det ikke er tale om en slik skade som går inn under yrkesskadeforsikringsloven av 16 juni 1989 nr 65, og det følger da av lovens § 8 at arbeidstakeren kan kreve erstatning etter vanlige erstatningsregler, herunder selvsagt skadeserstatningsloven § 2-1.

Skadeserstatningsloven § 2-1 nr 1 lyder:

"Arbeidsgiver svarer for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren, idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt. Ansvaret omfatter ikke skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet eller vervet."

Første punktum inneholder vilkårene for at arbeidsgiveren skal bli ansvarlig og annet punktum en begrensning i ansvarsregelen. Det er klart at en arbeidstaker som A må kunne stille det krav til virksomheten at hun ikke utsettes for en mobbing som overstiger den terskel som kan utløse erstatningskrav, slik tilfellet er her. Spørsmålet blir da om de handlinger som utgjør mobbingen kan sies å være foretatt under arbeidstakers utførelse av arbeid for arbeidsgiveren og - i bekreftende fall - om arbeidstakeren har gått utenfor det som er rimelig å regne med etter karakteren av arbeidet eller vervet, slik at arbeidsgiveren likevel ikke hefter for de skadegjørende handlinger. Sammenfatningsvis ligger det i lovens kriterier at den skadegjørende handling må ha rimelig tilknytning til tjenesten for at arbeidsgiveren skal bli ansvarlig. Jeg tilføyer at arbeidsgiverens ansvar etter § 2-1 ikke er begrenset til å gjelde skadegjørende handlinger overfor utenforstående tredjemenn, det gjelder også for skade en ansatt påfører en medansatt. Noe grunnlag for prinsipielt å anse mobbeskader som påføres ansatte utenfor ansvaret, kan jeg ikke se det er. En annen sak er at meget av det som foregår av mobbing på arbeidsplasser ikke kan medføre erstatningsansvar, selv om handlingene kan være utiltalende og kritikkverdige.

Herredsretten og lagmannsretten har ved tolkingen av § 2-1 festet seg ved en uttalelse i Rt-1993-616 på side 620. Dette er den eneste dommen der Høyesterett har behandlet spørsmålet om arbeidsgiverens ansvar for en arbeidstakers mobbing av en annen arbeidstaker. Saken endte imidlertid med frifinnelse, da retten ikke fant det godtgjort at det forelå mobbing. Avgjørelsen er derfor ikke noe prejudikat. Den uttalelse som de to tidligere retter har festet seg ved lyder:

"Jeg antar at det innenfor rammen av reglene om skyldansvar vil kunne være grunnlag for å holde en arbeidsgiver, og også medarbeidere på en arbeidsplass, erstatningsrettslig ansvarlige for skader av fysisk og psykisk karakter som en arbeidstaker har pådradd seg som en følge av slike fenomener som man betegner som mobbing. ..."

Side 792

Uttalelsen er på grunn av henvisningen til reglene om skyldansvar noe uklar, men etter min oppfatning er det naturlig å forstå den slik at det etter omstendighetene kan bli tale om et arbeidsgiveransvar etter § 2-1 ved mobbing som er utført av en arbeidstaker. Uansett hvordan uttalelsen skal forstås, må den ha begrenset betydning for Høyesteretts avgjørelse av den foreliggende sak.

Når en arbeidstaker mobber en annen arbeidstaker, kan dette ha forskjellige årsaker. Ofte skyldes det vel aggresjon på mobberens side, kombinert med at den annen har vanskelig for å ta igjen eller på annen måte er særlig mottakelig for mobbing. Særlig hvis mange stadig plager det samme mobbeoffer, kan det føre til store personlige tragedier. Det er av stor betydning at arbeidsgivere gjør hva de kan for å unngå mobbing på arbeidsplassene. Det har særlig vært understreket i forbindelse med endringen av arbeidsmiljøloven § 12 nr 1 ved lov av 6 januar 1995 nr 2. Selv om arbeidsgiveren har en slik plikt, og jeg legger til grunn også har hatt den før lovendringen, er det imidlertid ikke dermed gitt at han har et objektivt ansvar for mobbing etter skadeserstatningsloven § 2-1.

Mobbing på arbeidsplassen har sammenheng med arbeidet i den forstand at dette bringer sammen mennesker med forskjellig bakgrunn og personlighet under forhold der man erfaringsmessig må regne med at det kan bli gnisninger og personlige konflikter som utløser mobbehandlinger på arbeidsstedet i arbeidstiden. Handlingene kan ha forskjellige motiver. De kan være ment i arbeidsgiverens interesse for å få en ansatt til å gjøre en bedre jobb, men vil som oftest ha andre, uvedkommende, årsaker. De kan også være direkte i strid med arbeidsgivererens interesse, for eksempel når en ansatt mobbes fordi han prøver å gjennomføre arbeidsgiverens målsetninger. For min del anser jeg en sondring etter de interesser som står bak eller tilfredsstilles ved mobbing for å ha begrenset betydning i forhold til skadeserstatningsloven ansvarskriterier. Det avgjørende blir om de konkrete handlinger som utgjør mobbingen, objektivt sett må sies å tilfredsstille de vilkår som loven foreskriver for at arbeidsgiveren skal bli ansvarlig. Den vurdering som her volder størst vansker, er om arbeidstakeren har gått utenfor det som det er rimelig å regne med. Her vil nok personlige momenter kunne spille en viss rolle ved siden av handlingens objektive karakter.

For min vurdering av dette spørsmål, legger jeg betydelig vekt på at mobbing etter den dokumentasjon som er foretatt under saken, utgjør en del av den hverdag som møter en på arbeidsplassene. Avdelingsleder Bjørn Willadssen gjennomgår i sitt notat to norske undersøkelser, én som er foretatt av forskere fra Universitetet i Bergen og én som er foretatt av Statistisk Sentralbyrå, og nevner dessuten endel om de omfattende under søkelser som er foretatt i Sverige av Heinz Leyman. Willadssen bygger på Leymans definisjon, hvoretter man bare regner med mobbing når vedkommende utsettes for nærmere beskrevne uetiske handlinger minst en gang i uken over minst et halvt år. Willadssens konklusjon er at mellom 2,1 % og 5 % av norske arbeidstakere mobbes. Omregnet vil dette bety at mellom 35 000 og 85 000 norske arbeidstakere utsettes for mobbing ukentlig over lengre tid. Konsekvensene for offeret kan være meget betydelige. Willadssen nevner:

"-

uro, usikkerhet, konsentrasjonsproblemer, irritasjon

Side 793

-

søvnproblemer

-

vanskeligheter med å utføre jobben tilfredsstillende

-

diagnostiserte psykiske problemer

-

sykefravær, korte og lange

-

intern forflytning, nye oppgaver

-

utstøting, uføretrygding, varig uførhet

-

tap av inntekt

-

sosial isolasjon, familiære problemer

-

selvmord forekommer, ref. Leyman (5)"

Når dette er situasjonen, mener jeg at det er urealistisk å regne mobbing som en mer tilfeldig hendelse i forhold til arbeidssituasjonen, uten noen egentlig forbindelse med denne. Jeg mener tvert imot at mobbing henger intimt sammen med arbeidssituasjonen, og at det da er et naturlig utgangspunkt at det kan pålegges ansvar etter skadeserstatningsloven § 2-1. På denne bakgrunn kan det at mobbehandlingen er forsettlig, ikke i seg selv innebære at arbeidstakeren har gått utenfor det som det er rimelig å regne med, med den følge at arbeidsgiveren ikke blir ansvarlig. Men det vil også i arbeidssituasjonen gjelde grenser for hva arbeidsgiveren skal hefte for. Disse mener jeg ikke er overskredet i saken her.

Det objektive ansvar vil kunne tjene til å skjerpe arbeidsgiverens aktsomhet når det gjelder å hindre mobbing på arbeidsplassen. Selv om konsekvensene av mobbing kan være store for den enkelte, vil bare en mindre del av tilfellene resultere i erstatningsbetingende skader. Særlig gjelder det hvis mobbingen blir avbrutt før den er gått for langt. Jeg kan ikke se at en ileggelse av erstatningsplikt i mobbingstilfelle skulle være vanskelig å forene med den rettspraksis som foreligger på andre områder når det gjelder anvendelsen av § 2-1. De tilfelle der erstatning er nektet, gjelder så vidt jeg kan se alle situasjoner der den skadegjørende handling er mer avledet i forhold til arbeidssituasjonen enn når man har å gjøre med mobbing. Det gjelder for eksempel tyveritilfelle i Rt-1982-1349 og Rt-1996-385.

Jeg mener således at lagmannsrettens dom må stadfestes. Det bør også gjelde saksomkostningsavgjørelsen. Den ankende part bør videre betale saksomkostninger for Høyesterett, der A har hatt fri sakførsel med fritak for egenandelen. Overensstemmende med den innleverte arbeidsoppgave settes omkostningenes beløp til kr 67.681, hvorav kr 59.400 utgjør salær og resten utlegg.

Jeg stemmer for denne

dom:

1.

Lagmannsrettens dom stadfestes.

2.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Falken Redningskorps AS til det offentlige 67 681 - sekstisjutusensekshundreogåttien - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Flock: Jeg er under tvil kommet til samme resultat som førstvoterende. Jeg har imidlertid vanskelig for å se at det objektive arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven § 2-1 skal omfatte

Side 794

skader påført egne arbeidstakere ved mobbing på arbeidsplassen i den utstrekning som førstvoterende gir uttrykk for.

Den uttalelse som førstvoterende har gjengitt fra Rt-1993-616 s 620, oppfatter jeg slik at den gjaldt arbeidsgiverens skyldansvar for slike skader. Jeg kan ikke se at den kan ha nevneverdig betydning for vår sak. Med de krav som i dag stilles til en arbeidsgivers plikt til å sørge for et godt arbeidsmiljø, vil han lett kunne få et ansvar etter skyldregelen dersom arbeidstakere blir skadet ved mobbing på arbeidsplassen. Det er her grunn til å fremheve bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 12 nr 1 om at arbeidstakerne ikke skal utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden.

Et objektivt ansvar vil innebære at arbeidsgiveren hefter selv om han fullt ut har oppfylt sin plikt etter arbeidsmiljøloven til å tilrettelegge arbeidet med sikte på å hindre trakassering av eller annen utilbørlig opptreden overfor arbeidstakerne. Etter min mening vil et generelt objektivt ansvar gå lenger enn det som hittil har vært ansett for å følge av skadeserstatningsloven § 2-1, og jeg kan ikke se at en slik utvidelse av ansvaret er tilstrekkelig begrunnet i de hensyn bestemmelsen skal vareta.

Mobbing på arbeidsplassen vil ofte ha sin bakgrunn i personlige motsetningsforhold uten direkte sammenheng med selve utførelsen av arbeidet. Mobbehandlingene representerer et forsettlig rettsbrudd mot mobbeofferet, og som regel vil handlingene også innebære en forsettlig tilsidesettelse av plikter som arbeidstakerne må anses for å ha i forhold til arbeidsgiveren. Når en arbeidsgiver undertiden må hefte etter skadeserstatningsloven § 2-1 også for ansattes forsettlige rettsbrudd, forutsetter det etter min mening at det gjelder handlinger som står i funksjonell sammenheng med utførelsen av arbeidet, ikke handlinger som utelukkende tjener den ansattes personlige formål. Dette følger både av lovgrunnen for og ordlyden i § 2-1, og jeg finner støtte for det i avgjørelsene i Rt-1982-1349 og Rt-1996-385, som er nevnt av førstvoterende. Således kan arbeidsgiveren vanligvis ikke hefte for en legemskrenkelse som en arbeidstaker forsettlig tilføyer en kollega som følge av en personlig uoverensstemmelse, selv om dette skjer på arbeidsstedet i arbeidstiden. Jeg har vanskelig for å se at forsettlige krenkelser gjennom mobbing i utgangspunktet kan stå i en annen stilling.

Imidlertid kan det nok tenkes tilfelle hvor arbeidsgiveren kan holdes objektivt ansvarlig for skade voldt ved mobbing. Det kan således gjelde hvor en overordnet - som ikke har en slik ledende stilling at han uten videre må identifiseres med arbeidsgiveren - unnlater å gripe inn mot mobbing som finner sted mellom arbeidstakere som han har ledelsesansvar for. Her vil den overordnedes forsømmelse nettopp stå i funksjonell sammenheng med hans utførelse av arbeidet. Det er mulig at det samme som regel må gjelde når det er den overordnede som forestår mobbingen. I det hele må det nok holdes åpen en mulighet for å pålegge objektivt arbeidsgiveransvar for skader som følge av mobbing der hvor de hensyn som ligger bak det objektive ansvar, taler for det. Jeg innser at en sondring mellom tilfellene kan bli problematisk, men jeg finner det ikke riktig å åpne for en slik utvidelse av arbeidsgiveransvaret som et generelt objektivt ansvar for mobbeskader etter min mening vil medføre.

Det som særpreger vår sak, er at det er tale om mobbing av en

Side 795

arbeidsleder fordi hun ble identifisert med arbeidsgiverens interesser. Mobbehandlingene var således forsettlige, rettsstridige handlinger rettet mot henne og indirekte også mot arbeidsgiveren. Dette skulle, ut fra det jeg har sagt, tale mot å pålegge arbeidsgiveren ansvar. Her griper imidlertid en annen betraktning inn, knyttet til skadelidtes spesielle posisjon. Hun ble av arbeidsgiveren anbragt på en utsatt post, og mobbingen har rammet henne nettopp som representant for arbeidsgiveren mens hun varetok hans interesser. Sterke rimelighetsgrunner taler for at arbeidsgiveren i en slik situasjon må holde henne skadesløs. Etter min mening bør også en slik nær funksjonell sammenheng på skadelidtsiden mellom arbeidsforholdet og skaden kunne begrunne objektivt ansvar etter skadeserstatningsloven § 2-1.

Dommer Aarbakke: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Backer.

Dommer Hellesylt: Likeså.

Dommer Aasland: Jeg er enig med førstvoterende i resultatet, og tiltrer i det vesentlige den begrunnelse annenvoterende, dommer Flock, har gitt.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1.

Lagmannsrettens dom stadfestes.

2.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Falken Redningskorps AS til det offentlige 67 681 - sekstisjutusensekshundreogåttien - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.