En 22-årig kvinne kom lettere fysisk til skade ved Åsta-ulykken i 2000. Hun utviklet invalidiserende hode- og nakkesmerter og psykiske problemer. NSBs forsikringsselskap aksepterte at hun var påført en posttraumatisk stresslidelse (PTSD) med sekundære nakkesmerter, men ikke at hun var påført noen fysisk nakkeskade. Selskapet utbetalte erstatning med kr 1,6 mill. Lagmannsretten fant det mest sannsynlig at det forelå en biologisk nakkeskade, og at det forelå en psykisk lidelse som kunne tilbakeføres til togulykken. Lagmannsretten fant at det var sannsynliggjort tilstrekkelig skadeutløsende traume, akuttsymptomer og brosymptomer både for fysisk og psykisk skade. Lagmannsretten fant i likhet med tingretten at togulykken var en nødvendig betingelse for skadene og det økonomiske tapet, og at det var naturlig å knytte ansvar til ulykken. Det ble ikke funnet konkurrerende eller samvirkende årsaker. Lagmannsretten fant ikke grunnlag for å endre tingrettens samlede erstatningsfastsettelse på kr 4 450 000. Kilde: Lovdata

 

Instans

Eidsivating lagmannsrett - Dom

Dato

2011-01-28

Publisert

LE-2010-135378 - RG-2011-93

Stikkord

Åsta-ulykken. Personskade etter togulykke.

Sammendrag

En 22-årig kvinne kom lettere fysisk til skade ved Åsta-ulykken i 2000. Hun utviklet invalidiserende hode- og nakkesmerter og psykiske problemer. NSBs forsikringsselskap aksepterte at hun var påført en posttraumatisk stresslidelse (PTSD) med sekundære nakkesmerter, men ikke at hun var påført noen fysisk nakkeskade. Selskapet utbetalte erstatning med kr 1,6 mill. Lagmannsretten fant det mest sannsynlig at det forelå en biologisk nakkeskade, og at det forelå en psykisk lidelse som kunne tilbakeføres til togulykken. Lagmannsretten fant at det var sannsynliggjort tilstrekkelig skadeutløsende traume, akuttsymptomer og brosymptomer både for fysisk og psykisk skade. Lagmannsretten fant i likhet med tingretten at togulykken var en nødvendig betingelse for skadene og det økonomiske tapet, og at det var naturlig å knytte ansvar til ulykken. Det ble ikke funnet konkurrerende eller samvirkende årsaker. Lagmannsretten fant ikke grunnlag for å endre tingrettens samlede erstatningsfastsettelse på kr 4 450 000.

Saksgang

Sør-Østerdal tingrett TSOST-2009-192969 - Eidsivating lagmannsrett LE-2010-135378. (10-135378ASD-ELAG/).

Parter

Tryg Forsikring (Advokat Eivind Wentzel Grande) mot A (Advokat Jan-Inge Thesen). Avledet anke: A (Advokat Jan-Inge Thesen) mot Tryg Forsikring (Advokat Eivind Wentzel Grande).

Forfatter

Lagdommer Fridtjof Mohr, lagdommer Inger Marie Dons Jensen, ekstraordinær lagdommer Knut Sandvik.


1. Innledning. Sakens bakgrunn og behandling.

Saken gjelder personskadeserstatning etter togulykke.

A, som er født 0.0.1977, var 04.01.2000 passasjer på sørgående tog fra Rena, som kolliderte med nordgående tog ved Åsta (»Åstaulykken»). I alt 19 personer omkom i ulykken, hvorav 11 i sørgående tog. Det er uklart hvor mange som ble drept momentant, og hvor mange som døde som følge av brannen etter kollisjonen.

De omkomne i sørgående tog var lokomotivføreren og 10 passasjerer. Alle disse passasjerene satt i den forreste vognen (vogn nr. 3). A satt i den bakre halvdel av den midtre vognen (vogn nr. 2). Ingen av passasjerene i vogn nr. 2 og nr. 3 ble alvorlig fysisk skadet i ulykken.

I kollisjonsøyeblikket ble A kastet fremover mot setet foran. Hun støtte hodet/kjeven og knærne mot seteryggen og fikk et kuttsår i underleppen og slo knærne kraftig. Hun ble sittende fastklemt mellom setene, men kom seg løs ved egen hjelp. Hun hjalp andre passasjerer med å komme seg ut og bort fra toget.

På tidspunktet for ulykken var A student på Høyskolen i Hedmark avdeling Rena som ledd i et flerårig utdanningsløp som skulle føre frem til journalistyrket, bl.a. med planlagte studier i USA. Hun hadde stort fravær fra høyskolen i vårsemesteret etter ulykken, men besto etter hvert prøver som var nødvendige for å oppnå stipend til USA-oppholdet. Hun reiste til USA i august 2000 og gjennomførte studieåret, til tross for at hun fikk en del akutte helseproblemer under oppholdet. Høsten 2001 reiste hun ikke tilbake til USA for å fortsette studiene. Senere har hun forsøkt ulike studier i Norge, men har ikke greid å fullføre.

A fikk en datter i 2006 som alenemor. Hun bor nå i egen bolig nær foreldrene på Skarnes. Hun er innvilget tidsbegrenset uførestønad frem til 30.06.2011 etter en uføregrad på 100 %. NAV har lagt til grunn at arbeidsevnen ble varig nedsatt fra januar 2000. I vedtaket heter det bl.a.:

«Du var passasjer på tog som kolliderte med et annet tog 040100 - Åstaulykke. Etter dette har du fått personlighetsendring som følge av katastrofal livshendelse, depresjon uten psykotiske symptomer, tilpasningsforstyrrelser, posttraumatisk stresslidelse og whiplashskade.»

NSB hadde tegnet ansvarsforsikring hos TrygVesta Forsikring, som fra 18.08.2010 har skiftet navn til Tryg Forsikring, i det etterfølgende kalt Tryg. Det er ingen uenighet mellom partene om at det foreligger ansvarsgrunnlag etter jernbaneansvarsloven. Det er heller ingen uenighet om at A har helseplager i form av nakkeplager og psykisk skade, men det er uenighet om den medisinske og den ervervsmessig uførhetsgrad, om faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom ulykken og helseplagene, samt utmålingen av erstatningen.

Det har vært forhandlet mellom partene om As erstatningskrav, uten at det er kommet til enighet. Tryg foretok i august 2007 skadeoppgjør som ble betegnet som «full og endelig erstatning» med kr 1,6 mill, fordelt slik: Påført inntektstap kr 270.000, fremtidig inntektstap (inkl. 20 % skatteulempe) kr 1.080.000, menerstatning kr 110.000 og utgifter til juridisk bistand kr 140.000. Inntektstapet var basert på 20 % ervervsmessig uførhet, og menerstatningen er beregnet etter gruppe 1 (15-24 % medisinsk uførhet). Det fremgår at Tryg la til grunn for oppgjøret at A ikke var påført varige fysiske skader ved ulykken, og at nakkesmertene ble ansett som sekundære til de psykiske plagene.

A tok ut stevning mot Tryg ved Sør-Østerdal tingrett 01.12.2009 med krav om erstatning etter rettens skjønn for påført og fremtidig inntektstap, menerstatning, påførte og fremtidige behandlingsutgifter, hjemmearbeidstap og vedlikeholdsutgifter, samt utgifter til juridisk bistand.

Tingretten avsa dom i saken 25.05.2010 med slik slutning:

1.

TrygVesta Forsikring betaler i tillegg til tidligere utbetalt erstatning en samlet erstatning til A med 2.850.000 -tomillioneråttehundreogfemtitusen - kroner med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

2.

TrygVesta Forsikring betaler sakskostnader til A med 236.735 - tohundreogtrettisekstusensjuhundreogtrettifem - kroner.

3.

Oppfyllelsesfristen for domslutningens punkt 1 og 2 er 2 -to- uker fra forkynnelse av dommen.

Tingretten fant at Tryg måtte holdes fullt ansvarlig for As uførhet. Retten fastsatte samlet erstatning til kr 4.450.000, hvorav tidligere var betalt kr 1.600.000, slik at det ble gitt dom på differansen på kr 2.850.000. Erstatningspostene (bruttobeløp) fordelte seg slik: Menerstatning kr 330.000, påførte utgifter kr 200.000, påført inntektstap kr 1.243.000, fremtidig inntektstap kr 1.862.000, fremtidige utgifter kr 200.000, skatteulempe 515.000 og juridisk bistand ut over tilkjente sakskostnader kr 100.000. Tingretten vurderte As medisinske uførhet til 35 % og fastsatte menerstatningen etter gruppe 3 (35 - 45 %). Erstatningen for inntektstapet var basert på at A ville ha vært i 100 % stilling som journalist fra 2003, at hun pr. i dag er 100 % arbeidsufør, men at hun fra 2012 vil ha 20 % arbeidsevne og fra 2015 50 % arbeidsevne. Skatteulempen er satt til 25 % etter enighet mellom partene.

Tryg anket i rett tid tingrettens dom til Eidsivating lagmannsrett for så vidt gjaldt slutningens punkt 1. Som ankegrunner ble påberopt uriktig bevisbedømmelse og uriktig rettsanvendelse. Det ble anført at tingretten hadde vurdert den faktiske og rettslige årsakssammenhengen feil, og at det ikke forelå årsakssammenheng mellom ulykken og skadefølgen i større utstrekning enn det som var dekket ved utbetalingen på kr 1.6 mill.

A tok til motmæle og innga avledet anke, idet hun gjorde gjeldende at hun hadde krav på høyere erstatning. Det ble prinsipalt anført at hun var varig 100 % ervervsmessig ufør, og at hun ville ha et høyere fremtidig inntektstap, høyere påførte og fremtidige merutgifter og høyere hjemmearbeidstap enn lagt til grunn i dommen.

Hver av partene påberopte to nye sakkyndige vitner til å uttale seg om As uførhet grunnet psykiske plager og mulige årsakssammenhenger mellom ulykken og plagene. A påberopte psykiaterne Kjell Noreik og Jofrid Nygaard, som avga felles sakkyndig erklæring etter bl.a. å ha hatt samtale med A. Tryg påberopte psykiaterne Tond Heir og Einar Kringlen, som avga felles erklæring uten å ha snakket med A, idet hun motsatte seg å møte til undersøkelse.

Det har ikke vært krevd rettsoppnevnte sakkyndige for tingrett eller lagmannsrett.

Ankeforhandling ble avholdt i dagene 13.-16.12.2010 (3 ½ rettsdag). A møtte og forklarte seg. Både de fire sakkyndige vitnene som møtte for tingretten, og de fire nye møtte under ankeforhandlingen og redegjorde for sine erklæringer og supplerte med muntlige forklaringer. I tillegg hørte retten ytterligere 5 vitner.

2. Partenes anførsler og påstander.

2.1. Tryg Forsikring har i korte trekk gjort gjeldende:

Hva angår den påberopte fysiske/biologiske nakkeskaden, er ikke de fire kumulative vilkår som fremgår av Anne-Lene Lie-dommen, oppfylt. Det gjelder ikke mindre strenge vilkår for alvorlige ulykker. Den påberopte utredning fra manuell terapeut Kaale er ikke basert på allment akseptert medisinsk viten. Det må legges avgjørende vekt på dr. Skjeldals vurderinger, idet dr. Nilssons tilnærming har preg av utradisjonelle metoder.

Ved spørsmålet om adekvat traume, er det ikke ulykken som sådan som skal vurderes, men det konkrete omfanget av de mekaniske krefter som påvirket A. Hun ble ikke utsatt for en klassisk whiplashbevegelse, men slo hodet mot setet foran.

Det er ikke i tilstrekkelig grad ført bevis for akuttsymptomer. A oppsøkte lege først etter mer enn tre uker, der hun fortalte at hun ca 2 dager etter ulykken var noe stiv i nakken. Ved undersøkelse ble det funnet god bevegelighet i nakken.

I den etterfølgende perioden er det svært få journalnotater som kan belyse eventuelle brosymptomer. Selv om A mener at hun har hatt plager med nakke og hode hele tiden etter ulykken, foreligger det ikke notater fra primærlegen om slike plager. Dette må få betydning for bevisvurderingen.

As sykdomsbilde er ikke forenlig med det man vet om nakkeskader. Forløpet er atypisk når skaden fortsatt gir symptomer etter 10 år, til tross for normal bevegelighet etter tre uker. Forklaringen kan ikke søkes i ulykken, men årsaken kan være ukjent, som hos mange andre nakkepasienter. Det er også mulig å forklare sykdomsbildet ut fra As tidligere helseplager og hennes negative symptomforventning.

Selv om man legger til grunn at A ikke ble utsatt for et vanlig whiplashtraume, men en stukningsskade, slik at ikke de fire kriteriene i Anne-Lene Lie-dommen får direkte anvendelse, foreligger det heller ikke tilstrekkelig årsakssammenheng etter «vanlig bevisvurdering».

Når det gjelder den påberopte psykiske skaden, må det legges størst vekt på vurderingene som er foretatt av psykiaterne Weisæth, Kringlen og Heir. Alle har relevant forskningserfaring. Weisæth og Heir har katastrofepsykiatri som spesialfelt. Weisæth la til grunn i tingretten at A var påført en posttraumatisk stresslidelse (PTSD), men var usikker på dette nå. Tryg hadde ikke grunnlag for å bestride diagnosen før erklæringen fra Kringlen og Heir forelå. Uansett er PTS-lidelsen betydelig avbleket over tid, og det kan ikke konstateres sterkere symptomer enn det som lå til grunn for erstatningsutbetalingen i 2007, som var basert på Weisæths vurderinger.

Det gjelder klare krav til sammenhengen mellom ytre belastning og psykisk lidelse for å kunne konstatere tilstrekkelig årsakssammenheng. Det er uklart om traumekriteriet er oppfylt. Akuttreaksjonen var atypisk bl.a.ved at A beholdt roen på skadestedet. Symptomene som hun utviklet etter ulykken, er heller ikke typiske for posttraumatisk stresslidelse. Normalt måtte det forventes en bedring, men det har her kommet nye og økende symptomer etter hvert, som ikke kan forklares med ulykken. Det er heller ikke grunnlag for diagnosen «Varig personlighetsforandring» (F62.0). I stedet må man legge til grunn diagnosen «Somatoform smertetilstand» (F45.4) og «Generalisert angst» (F41.1). Ulykken er ikke noen nødvendig betingelse for utviklingen av angstlidelsen. Angst er utbredt i befolkningen. For As del har det foreligget mange risikofaktorer, bl.a. på grunn av tidligere helseplager. Vedlikeholdende faktorer knyttet til egen personlighet, en vanskelig livssituasjon og selve tvisten dominerer nå.

Tryg bestrider uansett at det er tilstrekkelig rettslig årsakssammenheng mellom ulykken og de påberopte skader, idet ulykken kommer i bakgrunnen i det totale årsaksbildet. A må ha vært ekstremt sårbar, lang ut over det en skadevolder skal belastes for. Dette gjelder både for nakkeskaden og den psykiske skade. De nye og økende symptomer viser at ulykken ikke har vært den direkte årsak til As helseproblemer. Hertil kommer at A ikke har fulgt anbefalingene om psykiatrisk behandling, til tross for tilbud om utgiftsdekning. Hun har heller ikke akseptert tilbud fra Weisæth om behandling.

Under enhver omstendighet er begge de påberopte skader upåregnelige, og kravet til adekvans er med dette ikke oppfylt. Både nakkeskaden og PTS-lidelsen har hatt atypiske forløp. Skadefølgen er for fjern og avledet og er blitt påvirket av utenforliggende forhold, bl.a. As angstanfall før USA-reisen og under oppholdet, samt hennes egen oppfatning om at hun var påført varig skade.

Tryg har endelig anført at det foreligger selvstendig virkende/konkurrerende årsaker til As uførhet. Hun hadde nakkeplager også før ulykken. Videre må det legges til grunn at hun ville fått psykiske plager også uten ulykken, slik man kan se av symptomutviklingen i ettertid.

Utbetalingen på kr 1,6 mill. dekker det skadeutløste tapet. Den medisinske uføregraden overstiger ikke gruppe 1, som den utbetalte menerstatningen er basert på. Når det gjelder inntektstapet, er det bl.a. uklart om A ville vært i fullt arbeid hele tiden som eneforsørger med et lite barn. Tingretten har også beregnet for lav inntekt med skaden. A har en betydelig restarbeidsevne, og uførhetsgraden må settes lavere, også basert på en forventet bedring ved behandling. Ved beregningen av inntektstapet må sparte utgifter i form av arbeidsreise og særfradag hensyntas. Hjemmearbeidstapet er satt for høyt. Det er bare den skadeutløste funksjonsnedsettelsen som skal hensyntas, og tapet skal bare beregnes frem til fylte 70 år. Erstatningsbetingende merutgifter er også satt for høyt. Behandlingsutgifter skal bare dekke skadeutløste plager, og det er bare rimelige og nødvendige utgifter etter supplementsprinsippet som kan kreves dekket.

Tryg Forsikring har nedlagt slik påstand:

I anken:

1.

Tryg Forsikring frifinnes.

2.

A dømmes til å betale Tryg Forsikring sakens omkostninger for lagmannsretten.

I avledet anke:

1.

Anken forkastes.

2.

A dømmes til å betale Tryg Forsikring sakens omkostninger for lagmannsretten.

2.2. A har i korte trekk gjort gjeldende:

Det er ikke fremkommet noe vesentlig nytt i ankesaken i forhold til tingrettens dom. Heir og Kringlens sakkyndigerklæring er avgitt uten at de har undersøkt henne, og bygger på faktiske feil. Weisæth har nå også reist tvil om PTS-diagnosen skal opprettholdes. Tryg har imidlertid allerede erkjent at A fyller kriteriene for diagnosen. Dette er eksplisitt gjentatt i ankeerklæringen og kan ikke bestrides nå.

A var helt frisk før ulykken. Det er intet ved hennes historikk som tilsier at hun ville fått noen helseskade uten ulykken. Det som fremgår av legejournaler fra 1995, 1998 og 1999, gjelder forbigående episoder. Hodepine og svimmelhet som hun søkte lege for i 1998, var relatert til synsproblemer og mulig bihulebetennelse. Senere var det mistanke om kyssesyke som førte til sykmelding. Korsryggsmertene i 1999 skyldtes håndballspillingen. Tryg har bevisbyrden for at nakkeplagene ville ha oppstått uavhengig av ulykken.

Det må legges til grunn at A ikke hadde noen inngangsinvalitet. Ved ulykken ble hun påført både en fysisk skade og psykiske skader, som NSB og Tryg er fullt ut ansvarlig for. Den fysiske skaden er ikke en vanlig nakkeslengskade, men den er kombinert med en stukningsskade som oppsto ved at hodet støtte mot setet foran. De psykiske skader er diagnostisert som PTSD, varig personlighetsforandring og generalisert angstlidelse. Når det reises spørsmål om hvorfor de psykiske skadene vedvarer så lang tid etter ulykken, kan det vises til Weisæths forskningsarbeid etter Jotunulykken i 1976, som viste at det i faregruppen som kan sammenliknes med As, var 2 % med PTS-diagnose etter 4 år. Når det gjelder nakketraumet, viser statistikken at 3-5 % får varige plager.

A ble direkte eksponert for ulykken, først ved at hun ble kastet fremover i vognen og klemt fast mellom setene. Hun opplevde livsfare for seg og andre fordi hun trodde at det brennende drivstoffet ville eksplodere. Videre ble hun hjelpeløst vitne til at passasjerer i den fremre vognen ropte og forsøkte å komme seg ut før de brant inne. For henne var det naturlig å ville hjelpe, men det ble umulig, noe som økte den psykiske belastningen. Den dårlige samvittigheten, som objektivt sett er ubegrunnet, plager henne fortsatt, jf. også tittelen på boken hun utga i 2003: «Unnskyld at jeg lever».

A har mottatt psykiatrisk behandling i den utstrekning det har vært praktisk mulig. Behandlingstilbudet fra Mitic høsten 2002 ble problematisk å gjennomføre grunnet avstanden til Oslo og angsten for å reise med tog. På hjemstedet var det problemer med å få behandling. Dessuten ble hun fortalt av Mitic at hun kunne ha en nakkeskade, og hun konsentrerte behandlingen om denne i 2003-2005. Så ble hun gravid og fikk datteren i 2006. Etter dette er det ikke gjort nye behandlingsforsøk.

I den første tiden etter ulykken ble A forklart at nakkeplagene ville gå over, og at de var psykisk betinget. Hun innrettet seg etter dette frem til Mitic sa noe annet. Alle spesialistene som i ettertid har undersøkt henne, har gjort kliniske funn i nakken, først kiropraktor Øystein Buvarp i juli 2002, som mistenkte skade med vegetative forandringer. Hun ble henvist videre til dr. Nilsson, som mistenkte instabilitet i nakkens øvre del. Ved begge disse undersøkelsene ble hun akutt dårlig med svimmelhet og kvalme, noe som forklarer at spesielle punkter i nakken er angrepet. Dette viser at skaden er somatisk, men utelukker ikke at den psykiske skaden er medvirkende, og at det foreligger en komorbid lidelse. Det er ikke nødvendig å skille mellom årsakene, idet de psykiske skader har samme erstatningsvern som de fysiske.

Manuell terapeut Kaale fant betydelige avvik i nakkens mobilitet og funksjon ved undersøkelse i oktober 2003. A hadde 5 behandlingsopphold hos Kaale i Sandane, hver på 2 uker, fra april til desember 2004. Behandlingene og oppholdsutgifter for A og moren kom på til sammen ca. kr 120.000, som foreldrene dekket. Ved den fjerde behandlingen kom det fremgang, og ved den siste behandlingen var fremgangen betydelig mht. bevegelsesmønster og evne til arbeidsbelastning av rygg og nakke. Behandlingsresultatet bekrefter den somatiske nakkeskaden. Hun har en «hypermobil» nakke, og den indre nakkemuskulaturen må styrkes for å holde hodet oppe.

Når det gjelder akuttsymptomene etter nakketraumet, vises det til Skjeldals erklæring, der det fremgår at nakkesmerter ofte blir nedprioritert i startfasen fordi andre forhold ved ulykken dominerer. Det kan ta tid før det blir stilt riktig diagnose, og dette er noe man må regne med, jf. Nilsen-dommen side 335. Ved legebesøk 28.04.2000, vel 3 uker etter ulykken, opplyste hun om stiv nakke 2 dager etter ulykken og tiltagende hodepine. I et notat som A skrev 2 uker etter ulykken, beskrev hun smerter fra nakke, rygg og hode. I forbindelse med akuttinnleggelser i USA i august 2008 ble det journalført hode- og nakkesmerter. As bok, som utkom i 2003, bygger på dagboknotater og beskriver høsten 2000 og høsten 2001 stiv og øm nakke, hodepine som hun regnet som stressymptomer, konstante hodesmerter og behov for å hvile nakken. Det foreligger følgelig tilstrekkelige holdepunkter for sammenhengende brosymptomer. For øvrig gjelder ikke fullt ut de strenge krav til kjeden av betingelser som i Anne-Lene Lie-dommen. Vår sak gjelder en nakkeskade med dels annen årsaksmekanisme enn vanlig nakkesleng, nemlig en stukningsskade, jf. Prolaps-dommen (Rt-2007-1370) avsnitt 37-38.

Manglende journalnotater fra primærlegen kan ikke være avgjørende for bevisvurderingen. Fastlegen har ført håndskrevet journal, der hvert enkelt notat er svært kortfattet, og der neppe alt som er fremkommet under konsultasjoner, er nedtegnet.

At de psykiske og fysiske plagene er blitt gradvis sterkere, har ingen betydning for årsaksvurderingen, jf. Nilsen-dommen (Rt-2001-320). Uansett er det togulykken som var den utløsende faktor, og denne har vært nødvendig for at plagene skulle oppstå.

Ved erstatningsutmålingen må det legges til grunn at A er 100 % varig arbeidsufør, subsidiært at hun kan makte et tilrettelagt deltidsarbeid om noen år. Fremtidige merutgifter og hjemmearbeidstapet må settes til samlet kr 32.600 pr. år, kapitalisert og neddiskontert (5% rente) til ca kr 612 .000.

A har nedlagt slik påstand:

I ankesaken:

1.

Tingrettens dom, slutningens pkt. 1, stadfestes.

2.

Tryg Forsikring NUF erstatter A sakens omkostninger for lagmannsretten.

I avledet anke:

1.

Tryg Forsikring NUF betaler erstatning til A etter rettens skjønn.

2.

Tryg Forsikring NUF erstatter A sakens omkostninger for lagmannsretten.

3. Lagmannsrettens syn på saken:

3.1. Prosessuelt.

Retten har anmodet begge parter om å rette påstandene, uten at dette er blitt etterkommet fullt ut. Anken og den avledede anken gjelder samme krav. Etter retten syn skal det følgelig ikke nedlegges separate påstander i de to ankene. Tryg har reelt påstått seg frifunnet og tilkjent sakskostnader for lagmannsretten. A har reelt påstått seg tilkjent erstatning etter rettens skjønn og sakskostnader for lagmannsretten.

3.2. Rettslig utgangspunkt.

A har krevd erstatning for det økonomiske tap hun er påført som følge av medisinske skader som hun mener har sin årsak i togulykken hun var utsatt for i januar 2000. Hun har påberopt både somatisk og psykisk skadefølge. Utangspunktet for rettens vurdering av årsaksspørsmålet må være om togulykken har vært «en nødvendig betingelse» for As skader og det økonomiske tapet, og om ulykken «har vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den», jf. ppilledom II, Rt-1992-64.

3.3. Kort om faktum.

3.3.1. Skadelidtes situasjon før ulykken.

Etter bevisførselen for lagmannsretten må det legges til grunn at A var velfungerende på alle måter før ulykken. Hun var pliktoppfyllende, omsorgsfull i egen familie og overfor andre, hun var godt likt og svært sosial. Hun var aktiv innen flere idretter, kaptein på håndballaget og trener for yngre spillere. Videre var hun glad i å skrive, særlig dikt. Hun hadde gjennomført videregående skole med gode resultater, og var under videre utdannelse med tanke på en journalistkarriere. Hun hadde opprinnelig ønske om å gå på Journalisthøyskolen, men hun fikk for dårlige resultater på videregående skole pga. alle aktivitetene utenom. Drømmen var å bli utenrikskorrespondent.

As helsesituasjon på ulykkestidspunktet var normal for en 22-årig kvinne, og det kan ikke legges til grunn at hun hadde noen generell predisposisjon for å utvikle fysiske eller psykiske lidelser.

3.3.2. Skadelidtes situasjon etter ulykken.

De første dagene etter ulykken følte A seg passivisert, og hun satt mye stille i en stol. Foreldrene overtalte henne til å bli med til ulykkesstedet etter to dager, som et terapeutisk tiltak. Hun deltok ellers i programmet «Holmgang» på TV2 sammen med moren. Etter kort tid reiste hun tilbake til Rena for å fortsette studiene. Dette ble imidlertid vanskelig, og hun var stort sett fraværende hele vårsemesteret. Likevel greide hun etter hvert å bestå nødvendige prøver for å oppnå stipent til USA-studier.

Hode- og nakkesmertene debuterte et par dager etter ulykken, men røntgenundersøkelse viste ikke noe patologisk. Hun ble fortalt at smertene ville gi seg. Hun hadde flashbacks og mareritt om natten. Moren overtalte henne til å søke psykiatrisk hjelp. I tidsrommet februar - juni 2000 gjennomgikk hun et terapiopplegg ved psykiatrisk poliklinikk på Kongsvinger sykehus. To dager før hun reiste til USA i august fikk hun et sterkt angstanfall. Under oppholdet hadde hun flere akutte sykehusinnleggelser med et diffust symptombilde, bl.a. med besvimelse, hode- og nakkesmerter og prikking i fingrene. Det var mistanke om hjernehinnebetennelse, men det ble ikke gjort noen funn. Hun gjennomførte studieåret, men var plaget av angst og depresjon, og fikk ikke det utbyttet av oppholdet som hun hadde håpet. Nesten hver dag ringte hun hjem til foreldrene. Ved hjemkomsten til Norge i mai 2001 følte hun seg dårlig og oppsøkte igjen psykiatrisk poliklinikk. Hun gikk i samtaleterapi hos psykolog Vladimira Hansenova det følgende året. Hun følte seg ikke frisk nok til å reise tilbake til USA, til tross for at studieplassen var blitt holdt åpen for henne. I stedet begynte hun på studier i Oslo. Hun skulle bo på et studenthjem i 6. etasje, men fikk panikkanfall da hun så utsikten, og hun bestemte seg for å flytte hjem til Skarnes og dagpendle. Ved første forsøk strøk hun til forberedende prøve, men besto senere. Hun hadde angst og konsentrasjonsvansker og avsluttet studiene uten ytterligere eksamener.

Sommeren 2002 møtte A til 7 konsultasjoner hos psykiater Svetlana Mitic, som utferdiget spesialisterklæring etter mandat for medisinsk sakkyndige ved forsikringsoppgjør etter ulykke. Mitic reiste spørsmål om de somatiske plagene i form av bl.a. vedvarende hodepine og nakke- og skuldersmerter kunne skyldes en whiplashskade, og hun anbefalte videre undersøkelse hos spesialist i ortopedi. Dette førte til det videre undersøkelses- og behandlingsforløpet som er beskrevet ovenfor frem til utgangen av 2004. Etter behandlinger hos manuell terapeut Kaale følte Ellefssrud seg bedre fysisk og psykisk, og hun ble inspirert til å søke Mensendieckstudiet i Oslo, der hun startet høsten 2004. Hun tok eksamen i noen fag og strøk i andre. Studiene ble for anstrengende på grunn av hode- og nakkesmerter, og hun følte seg ikke fysisk sterk nok til å kunne praktisere som mensendickterapeut. Hun avsluttet derfor studiene etter ett år. Senere har hun prøvd seg i kortere arbeidsforhold med deltid, men har måttet gi opp grunnet nakkesmertene. Datteren Lily Wilhelmine ble født i mai 2006.

3.3.3. Skadelidtes nåværende situasjon.

A har forklart at hennes liv kjennes fullstendig forandret etter ulykken. Fra å være positiv, sosial og energisk, er hun blitt innesluttet og uten gnist. Hun lever isolert fra venner og har liten omgang. Det er tanken på datterens oppvekst og fremtid som får henne til å mobilisere krefter. Hun forsøker å være som mødre flest og leker med datteren når hun kommer fra barnehagen. Etterpå er hun utslitt av smerter og må hvile. Hun greier ikke tyngre husarbeid og er avhengig av morens hjelp. Lagmannsretten legger dette til grunn.

Hun har fortsatt mareritt der hun gjenopplever ulykken. Disse er blitt sjeldnere, og det er nå smertene i nakke og hode som er de dominerende plager.

3.4. Spørsmålet om organisk nakkeskade.

As helsetilstand i dag preges av invalidiserende hode- og nakkesmerter. Spørsmålet er om det foreligger en nakkeskade som kan tilbakeføres til traumet hun ble påført ved togulykken for snart 11 år siden. De privatoppnevnte medisinsk sakkyndige er uenige seg imellom.

As prosessfullmektig har anført at hun ble påført en stukningsskade ved at hodet støtte mot seteryggen foran. For lagmannsretten har det imidlertid ikke vært noen bevisførsel om mulige skademekanismer ut over det som fremgår av de sakkyndige erklæringene, der ikke stukningsskade kan ses nevnt. Lagmannsretten tar etter dette utgangspunkt i at det i saken her er spørsmål om en mulig whiplashutløst nakkeskade. De fire kumulative vilkår for å konstatere årsakssammenheng ved denne type skader, slik rettstilstanden er utviklet gjennom Anne-Lene Lie-dommen og senere rettspraksis, gjennomgås nedenfor:

3.4.1. Påført traume og skadeevne:

I kollisjonsøyeblikket hadde sørgående tog en hastighet på ca. 80 km/t, mens nordgående tog hadde en hastighet på 90 km/t (NOU 2000:30 kapittel 3.5). Det må antas at de største kreftene ved kollisjonen ble opptatt av lokomotivet og den fremste passasjervognen. I vognen der A satt, ble flere seter knust, og passasjerene ble kastet fremover. Ellfsrud ble klemt mellom setene og slo hodet mot seterryggen foran, slik at det oppsto skade på leppen. Det må legges til grunn at hodet ble kastet bakover etter sammenstøtet med seteryggen og ble utsatt for en whiplashliknende bevegelse. Selv om det ikke foreligger nærmere beregninger av de mekaniske krefter som kan ha påvirket hodet og nakken, må det etter rettens vurdering legges til grunn som sikkert at kreftene var sterke nok til å kunne skade biologisk vev. Etter lagmannsrettens syn er det sannsynlighetsovervekt for at traumet var tilstrekkelig til å kunne påføre A en nakkeskade.

3.4.2. Akuttsymptomer:

Alle de oppegående passasjerene ble tilbudt legesjekk på hotellet på Rena etter ulykken. A nevnte ikke nakkeplager da. Hun hadde sterke smerter i knærne, som også hadde truffet setet foran. Retten legger til grunn, slik det fremgår av notatet hun skrev to uker senere, at hun var forslått over store deler av kroppen og at hun også hadde smerter i nakke, rygg og hode. Det heter videre i notatet: «Men alt dette virket så lite i den store sammenhengen. De psykiske smertene virket større.» I journalen fra konsultasjon hos legevikaren 28.01.2000 er det notert at hun 2 dager etter ulykken var noe stiv i nakken, og hadde fått tiltagende hodepine. Etter lagmannsrettens syn er symptomene forenlige med akuttsymptomer etter nakkesleng.

3.4.3. Brosymptomer:

A har forklart at nakkesmertene har vært sammenhengende til stede fra de debuterte. En forbigående bedring fulgte etter behandlingene hos manuell terapeut Kaale i 2004.

Det er sparsomt med dokumentasjon som kan belyse forløpet i tiden etter legebesøket 28.01.2000 frem til undersøkelsen hos kiropraktor Øystein Buvarp i juli 2002. Lagmannsretten viser til at A var student og ikke var sykmeldt i noe arbeidsforhold. Det er derfor ikke overraskende at hun ikke oppsøkte primærlegen i samme grad og omfang som pasienter med behov for sykmelding ville ha gjort. I spørreskjemaet fra NSB etter ulykken, som ble utfylt i juni 2000, har A krysset av for at hun har hatt fysiske plager siden ulykken og vært sykmeldt i mer enn 8 uker. Journal fra innleggelse i USA i august 2000 omhandler bl.a. hodepine, og det ble anbefalt oppfølgning av nevrolog. I As bok, som er basert på dagboknotater, er det gjentatte beskrivelser av hode- og nakkesmerter frem til høsten 2001. A ble på denne tiden fortalt at smertene var forårsaket av den psykiske påkjenningen, og at nakkeplagene ville gå over. Hun fortsatte etter dette i behandlingen hos psykolog, og mulig organisk skade ble ikke noe tema før psykiater Mitic reiste spørsmålet i juli 2002. Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at smertene har vedvart hele tiden fra akuttfasen frem til den permanente smertetilstanden, og at det med dette har foreligget sammenhengende brosymptomer.

3.4.4. Sykdomsbildet og objektive funn m.v:

I den sakkyndige erklæringen fra dr. Skjeldal, som er spesialist i nevrologi og undersøkte A i 2006, heter det under sammendrag og vurdering bl.a.:

«Det er imidlertid svært lite klinisk å finne hos henne. Hun har en helt normal status uten utfall verken i det sentrale eller det perifere nevrologiske apparat. Det er fri bevegelighet i nakken, slik at jeg er noe forbauset over de massive funnene som ble klarlagt ved Firda Fysikalske Medisinske Senter. Denne undersøkelsen er for øvrig gjort for en stund siden, nemlig i 2003.

Samlet sett har A en del muskulære plager fra nakken og hodet. Disse gir seg imidlertid lite utslag i den klinisk medisinske undersøkelse. Hun har fått diagnosen posttraumatisk stresslidelse og jeg vil tro at hennes muskulære anspenthet i første rekke knytter seg til denne lidelsen. Det er også diskutert i tilleggserklæringen til dr. Svetlana Milic, og som nevrolog vil jeg anta at hennes muskulære smerter i første rekke er assosierte som et delsymptom i den posttraumatiske stresslidelse. Det er ingen funn ved den nevrologiske undersøkelse og heller ingen funn som tyder på noe spesiell lidelse i halsvirvelsøylen. Det er mulig at hun initialt (som ovenfor nevnt) har hatt en lettere whiplash skade, men det biologiske mønsteret ved disse skadene er at hos de aller fleste pasienter er forbigående symptomer og funn. Det synes som om dette er tilfellet hos A.

Samlet sett finner jeg det mindre sannsynlig at As smerter i nakken og hodet har sammenheng med noen nevrologisk lidelse som knyttes opp til den ulykken hun var utsatt for den 04.02.00.

Hennes traumatisk pregede symptomer med muskelsmerter er etter min mening sannsynlig knyttet opp til hennes posttraumatiske stresslidelse.»

Skjeldal har opprettholdt konklusjonen i sin muntlige forklaring for lagmannsretten.

A ble i 2002 henvist til dr. Nilsson, som er spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering. Han avga spesialisterklæring til trygdeetaten i desember 2006. Fra erklæringen hitsettes:

«Både ved undersøkelsen hos kiropraktor Buvarp og hos undertegnede i 2002 fremprovoserte vi ved palpasjon over et bestemt område så sterke symptomer at vi mistenkte at det kunne foreligge skade på stabiliserende leddbånd i øvre nakke. Dette syntes å bli bekreftet ved undersøkelsene hos manuell terapeut Bertil Kaale og ved MR undersøkelsen hos overlege Jostein Kråkenes. Hun gjennomgikk et behandlingsopplegg hos manuell terapeut Bertil Kaale i 2004 som medførte bedring slik at hun kunne gjenoppta planene om utdannelse. Manglende økonomi har hindret henne å følge opp denne behandlingen. Det er i dag en vanlig oppfatning at en whiplashskade er lokalisert til bløtdelene i nakken dvs. muskler, leddbånd, leddkapsel, meniskliknende strukturer eller brusk. Dette er angitt i den definisjon som Quebec Task Force hadde i oppsummering i 1995. Problemet har vært at man har vansker med å finne tegn til slike skader. I 1996-1997 kom det undersøkelser fra en forskergruppe ledet av prof. Nicolai Bogduk i Australia som viste at hos ca 60 prosent av pasienter med kroniske plager etter whiplash så kom plagene fra fasettleddene i nakken. De fleste som undersøker og behandler whiplashpasienter er i dag enig om at fasettleddene i nakken ofte er utgangspunktet for kroniske smerter etter whiplash og det er i dag standardiserte prosedyrer for å undersøke dette. Dette skjer ved at man injiserer en liten mengde lokalbedøvelse inn mot nerve(e) fra det (de) aktuelle fasettledd for å se om man kan dempe eller fjerne smerten ved dette så lenge bedøvelsen virker. Dette er tatt med som eget punkt i rapporten som Aarsethutvalget fremla i mars 2006.

.........................

I tillegg er det min kliniske erfaring etter å ha undersøkt over 1000 nakkeslengpasienter de siste årene at en del pasienter har kraftige vegetative symptomer som gjør at man mistenker instabilitet, men der kliniske tester på dette er negative og etterfølgende MR undersøkelser viser normale signaler fra de stabiliserende ligamenter. Første gang undertegnede undersøke A i 2002 var det i den perioden da oppmerksomheten var rettet mot ligamentene i nakken og de kraftige symptomene man kunne utløse ved stresstesting av nakken syntes å bekrefte at slik skade forelå. Undersøkelsene ved Firda Fysikalske medisinske Senter og ved Capio Bergen syntes å bekrefte dette. På grunn av de kraftige symptomer hun fikk unnlot man å teste fasettleddene med diagnostiske blokader. Ved reundersøkelsen hos undertegnede i 2006 var jeg klar over at også symptomene fra en fasettleddsaffeksjon kunne likne de man fant ved instabilitet i øvre nakke og dette var da bakgrunnen for at man ved den siste undersøkelsen gjorde en diagnostisk blokade dog uten veiledning fra røntgengjennomlysning. Denne medførte at hodepinen ble bedre og hun følte at hun fikk bedre styring på hodet så lenge bedøvelsen virket. Da bedøvelsen gikk ut ble hun så dårlig at hun måtte ligge resten av dagen. Prof. Ola H Skjeldal skrev i april 06 en spesialisterklæring der han ikke kunne påvise noe galt med As nakke. Gjennomgang av erklæringen synes å vise at man ikke har gjort annet enn en vanlig nevrologisk undersøkelse. Det er ikke nevnt noe om at man har gjort en funksjonell undersøkelse av de enkelt segmenter i nakken særlig ikke av de øvre segmenter der kiropraktor Buvarp, undertegnede, og manuell terapeut Kaale har gjort og som da finner tydelig dysfunksjon.

Slik jeg vurderer det i dag mener jeg at A også har en skade i øvre nakke som gir overført smerte til hodet samt en rekke vegetative symptomer slik som kvalme og svimmelhet. Jeg kan ikke utelukke at det er en skade på de stabiliserende strukturer i nakken slik Kaale og Kråkenes mener. Hun synes imidlertid også å ha affeksjon av fasettleddene i nivå C2-4 i nakken. I tillegg har hun dårlig kontroll over den dyptliggende stabiliserende muskulatur i nakken.»

Nilsson har i lagmannsretten forklart at hans vurderinger og konklusjon ikke bygger på de omstridte deler av Kråkenesmetoden, men på det han mener er allment akseptert medisinsk viten. Lagmannsretten legger til grunn at tingretten har misoppfattet Nilsson på dette punktet. Nilsson har i forklaringen videre uttalt at han er overbevist om at det foreligger en somatisk nakkeskade, der alt tyder på at det er skader på leddbåndene. Dette bekreftes ved effekten av Kaales behandlingsserier, der de dype nakkemusklene ble styrket for å tåle vekten av hodet.

Skjeldal har angitt at sykdomsbildet og forløpet er atypisk for nakkeslengskader, bl.a. fordi det var normal bevegelighet i nakken etter tre uker. Nilsson har imidlertid i sin erklæring påpekt at A er leddmyk, slik at det ved undersøkelse av bevegeligheten normalt måtte forventes verdier i overkant av normalverdiene. Skjeldal har videre påpekt at symptomutviklingen ikke er som forventet ved bløtdelsskader i nakken, ettersom smertene har økt, i stedet for å avta. Det fremgår imidlertid av Nilssons erklæring og As forklaring at den manuelle terapien i 2004 førte til bedring av smertetilstanden. Smertene økte igjen etter at hun måtte avslutte behandlingen. Lagmannsretten viser også til at forløpet for så vidt ikke er vanlig, ettersom de aller fleste som utsettes for nakketraumer, blir friske. Imidlertid er det redegjort for at ca 3 - 5 % av nakkeslengpasientene får varige smertelidelser. I As tilfelle er smertebildet også farget av muskulære spenninger som har sammenheng med hennes psykisk lidelse, som retten kommer tilbake til. Selv om et forventet forløp vil være gradvis bedring, er sykdomsforløpet likevel ikke uforenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng hvor også en psykisk tilleggslidelse spiller inn, jf. også Nilsen-dommen (Rt-2001-320).

Lagmannsretten finner det mest sannsynlig at A har en organisk nakkelidelse som er forenlig med skade etter traumet mot hodet og nakken som hun ble utsatt for ved togulykken.

Spørsmålet om det foreligger mulige samvirkende eller konkurrerende årsaker til lidelsen, kommer retten tilbake til nedenfor i felles drøftelse for de somatiske og psykiske sykdomstilstandene.

3.5. Spørsmålet om posttraumatisk stresslidelse og/eller annen psykisk skade.

Tryg har som grunnlag for erstatningsutbetalingen i 2007 akseptert at A var påført psykisk skade, diagnostisert som posttraumatisk stresslidelse, PTSD, basert på vurderingen fra professor Weisæth. Tryg har så sent som i ankeerklæringen eksplisitt gjentatt at det er enighet mellom partene «om at A fikk en PTSD som følge av ulykken». I sluttinnlegget fra Tryg av 29.11.2010 er det heller ikke tatt noe forbehold mot dette, og det var først under prosessfullmektigens innledningsforedrag under ankeforhandlingen at det ble gjort innvendinger mot diagnosen. Etter tvisteloven § 29-18 første ledd, jf. § 9-16første ledd, er adgangen til å fremsette nye påstandsgrunnlag så sent i prosessen begrenset. Lagmannsretten finner imidlertid at det nye påstandsgrunnlaget bør tillates, idet Trygs nye standpunkt til spørsmålet først er fremkommet etter at erklæringen fra de nye sakkyndige vitnene forelå 06.12.2010. For øvrig kan ikke lagmannsretten se at det er avgjørende om PTSD er korrekt diagnose for eventuell psykisk lidelse som A er påført. Det avgjørende må være om hun ble påført en psykisk skade - forbigående eller varig - og om det foreligger tilstrekkelig faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom ulykken og skaden.

Lagmannsretten legger til grunn - i samsvar med professor Weisæths syn - at for å konstatere tilstrekkelig årsakssammenheng, må vanligvis følgende fire kriterier være oppfylt: Adekvat traume, akuttsymptomer, brosymptomer og en karakteristisk psykisk lidelse som avspeiler påkjenningen, tilnærmet likt kriteriene som gjelder for årsaksspørsmålet ved nakkeslengskader.

Weisæth påviste ved undersøkelsen av A i 2006 (sakkyndig erklæring av 08.02.2007) to psykiske lidelser, nemlig F43.1 Posttraumatisk stresslidelse og F41.1 Generalisert angstlidelse, og han uttalte at hun også kan ha innslag av en panikklidelse, og at hun i perioder har hatt milde til moderate depressive episoder. Under ankeforhandlingen reserverte Weisæth seg og mente at PTSD-kriteriene ikke var oppfylt i dag, og at det var uklart om det var grunnlag for diagnosen også tidligere. Han mente at hun i dag fylte kriteriene for F45.4 Vedvarende somatoform smertelidelse. Kringlen og Heir avviste PTS-diagnosen, basert på saksdokumentene, og opprettholdt dette under ankeforhandlingen. De mente at det var mulig at hun tilfredsstilte kravene til generalisert angstlidelse og somatoform lidelse. Noreik og Nygaard mente at kravene til PTSD var oppfylt, og at hun i tillegg hadde diagnosene F62.0 Varig personlighetsforandring etter gjennomgått traume og F41.1 Generalisert angstlidelse. Psykiater Mitic har ikke undersøkt A etter juni 2002, da hun konkluderte med diagnosene PTSD og F60.2 Varig personlighetsforandring som følge av en katastrofal livshendelse. Hun forklarte under ankeforhandlingen at PTS-lidelsen var bleknet betydelig etter 2002, som forventet.

3.5.1. Påført traume og skadeevne (belastningskriteriet).

Etter det internasjonale diagnosesystemet ICD-10 er posttraumatisk stresslidelse definert som en forsinket eller langvarig reaksjon på «en belastende hendelse av usedvanlig truende eller katastrofal art, som sannsynligvis vil fremkalle sterkt ubehag hos de fleste». Som eksempler på slike hendelser er angitt katastrofer, alvorlige ulykker og møte med andre personers voldelige død. Det amerikanske diagnosesystemet DSM-IV har mindre strenge belastningskrav, idet også andre vitneopplevelser kan være tilstrekkelig.

Slik lagmannsretten vurderer bevisene i saken, må det legges til grunn at A ble utsatt for en «dobbelt eksponering» ved ulykken: Først selve sammenstøtet, der hun ble kastet mot seteryggen foran og slo hodet/ansiktet, samtidig som hun ble klemt mellom setene og ble sittende fast og opplevde livsfare for seg og medpassasjerene i vognen ved at hun trodde drivstoffet ville eksplodere. Den andre eksponeringen var hjelpeløsheten under redningsarbeidet. Slik hennes personlighet er beskrevet før ulykken, var det naturlig for henne å ta ansvar og hjelpe andre ut av vognen hun satt i, noe hun lyktes med. Men hun ble hjelpeløst vitne til at personene i den brennende vognen foran forgjeves banket og ropte for å komme ut. Det må antas at hennes ambisiøse personlighet og ønsket om å fremstå som leder gjorde det ekstra belastende for henne å være vitne til at andre brant inne. Hun ville hjelpe, men det var ikke mulig. Hun har senere slitt med dårlig samvittighet for manglende innsats. Alle de sakkyndige som har uttalt seg om spørsmålet, med unntak av Kringlen, har ment at belastningskriteriet er oppfylt. Lagmannsretten er ikke i tvil om at de påkjenninger A ble utsatt for ved togulykken, var tilstrekkelige til å påføre henne en posttraumatisk stresslidelse og/eller annen psykisk lidelse.

3.5.2. Akuttsymptomene.

Kringlen og Heir har påpekt at symptomene ikke er typiske for PTSD, særlig ved at hun opptrådte adekvat umiddelbart etter ulykken, at hun oppsøkte ulykkesstedet kort tid etter og stilte opp i intervjuer og TV-program. Lagmannsretten legger til grunn at det var foreldrene som fikk A med seg til ulykkesstedet, idet de mente dette var riktig terapi. På TV-opptredenen deltok hun sammen med sin mor. Det er uklart i hvilken grad hun ellers har uttalt seg til media. De første dagene etter ulykken satt hun for det meste apatisk i en stol. Hun hadde mareritt om natten og flashback opplevelser, var redd for mørket og sov med lyset på, var redd for høye lyder og gjenopplevde smellet fra togkollisjonen. Hun var redd og skvetten, ville ikke kjøre med tog og hadde sterk angst for at noe ville tilstøte hennes nærmeste. Hun oppsøkte fastlegen 10.02.2000 og beskrev sine symptomer. I journalen heter det bl.a. at hun er redd alt, kjører buss, er rastløs, har dødsangst og gråter mye. Han henviste henne til psykiater.

3.5.3. Brosymptomene og nåværende tilstand.

A forsøkte å fortsette studiene på Rena kort tid etter ulykken. Hybelen hennes lå på stasjonsområdet, og hun måtte derfor trekke gardinene for. Hun var fraværende fra studiene det meste av vårhalvåret. Hun ble redd for å gå ut, og moren nærmest tvang henne med seg til sin arbeidsplass. Etter henvisningen til psykiater hadde hun 7 samtaler med overlege Asphaug ved Kongsvinger sykehus frem til juni 2000, som det fremgår foran. Han stilte diagnosen F43.1 Posttraumatisk stresslidelse. Epikrisen fra dr. Asphaug er ikke dokumentert for retten, men det er gjengitt i Weisæths erklæring fra denne at «symptombildet hun da hadde utviklet var preget av at hun var redd for å bli mistet, å dø eller miste, dvs. at nærstående kunne rammes». Hun var redd for å knytte seg til noen, da hun var redd for å miste dem hun var knyttet til, og hun hadde konstant dårlig samvittighet fordi hun hadde gjort for dårlig innsats under togulykken. Noen dager før hun skulle reise til studieoppholdet i USA, fikk hun et kraftig angstanfall. Også oppholdet i USA ble preget av angst, bl.a. med sykehusinnleggelser som trolig har vært delvis angstrelatert/-utløst, og hun ringte hjem til foreldrene nesten hver dag. Ved hjemkomsten til Norge var hun dårlig og gjenopptok psykiatrisk behandling. Psykolog Hansenova og psykiater Bratlie ved Kongsvinger sykehus opprettholdt PTSD-diagnosen. Hun fikk angst da hun skulle flytte inn i studenthjemmet, fikk konsentrasjonsvansker og ga opp studiene.

I sin sakkyndige erklæring fra 2007 beskriver Weisæth den aktuelle tilstand slik:

«Hun er stadig plaget med angst. Hun må ha fluktvei. Når hun reiser med T-banen, står hun vanligvis. En gang satte hun seg på en stol ved utgangen. Da kom det en hel skoleklasse på, og det ble smekkfullt. Hun kjente da at hun ble svimmel, klam og fikk sterk hjerteklapp, var i ferd med å bli sint «fordi dere står så tett på meg». Hun hoppet av på neste holdeplass. Når hun ikke mestrer angsten som i slike situasjoner, føler hun at hun er «dum». Hun beskriver at hun «mistet seg selv ulykkesdagen, ikke funnet seg selv igjen senere».

Hun beskriver at ulykken representerer kontrolltap, et nederlag og en tidlig konfrontasjon med død. Ved siste undersøkelse høsten 2006 gir både foreldrene og LME uttrykk for at det ennå ikke var gjort noe for å bedre sikkerheten på jernbanen. LME føler at dette bidrar til at angsten opprettholdes.

Siste undersøkelse av LME er foretatt per telefon 1. februar 2007: Hun har bestemt seg for å gi opp fysioterapiutdanningen. Hun synes det var en tung beslutning å ta. Hun har kommet til at de fysiske løft som fysioterapiyrket medfører blir for mye for henne. Hun har merket at det å løfte barnet i seg selv er vanskelig nok.

Hun gir uttrykk for at det meste av funksjonshemningen hennes i forhold til yrkesvalg skyldes nakkeplagene. Hun mener å kunne kjenne forskjell på nakkesmertene alt ettersom om det er depresjonen som virker eller om det er den posttraumatiske stressymptomatalogi eller om det er whiplashskaden. Hun har flyttet fra huset sitt og hjem til foreldrene. Hun går inn for å være mor for datteren inntil videre. Hun har lite tanker om hva hun kan komme til å gå inn i av utdanning eller yrkesaktivitet om noen år. Hun antyder at en deltidsstilling som lærer kanskje kan være noe for henne. Foreløpig han hun nok med å være sin egen sekretær. Det er tydelig at forsikringstvisten og uenigheten om nakkeskadens art opptar henne og koster henne ganske mye energi. Hun mener at dette opptar henne så mye at det hindrer henne i å konsentrere seg om å bli frisk og om omsorg for datteren. Samtidig gir hun uttrykk for at det ikke spiller noen rolle for henne hva slags konklusjoner min sakkyndigerklæring munner ut i.

På spørsmål om hvorfor hun ikke forsøkte å reise med tog og heller ennå ikke har tatt opp denne utfordringen, fremkommer at det dels var hennes fobiske frykt for nye ulykker, dels mistillit til NSB og dels at hun var så sint på NSB.

På spørsmål om hvordan hun arbeidet for å få skrevet boken sin, svarer hun at den var basert på dagboknotater. Den var ikke skrevet sammenhengende og konsentrert som resultat av et vanlig forfatterskap. Det ville hun ikke ha maktet, sier hun.»

I sin oppsummerende vurdering uttaler Weisæth bl.a.:

«Posttraumatisk stresslidelse har relativt spesifikke og karakteristiske kliniske trekk dominert av angstsymptomer: Typiske symptomer omfatter episoder hvor man gjenopplever traumet i påtrengende minner (flashbacks), drømmer eller mareritt, samtidig med at individet kan ha en fornemmelse av «nummenhet» og følelsesmessig avflatning, distansering fra andre mennesker, nedsatt reaksjoner fra omgivelsene, manglende evne til å glede seg og unngåelse av aktiviteter og situasjoner som minner om traumet. Det er vanlig at man frykter og unngår det som minner om det opprinnelige traumet. I noen få tilfeller kan det være dramatiske, akutte utbrudd av frykt, panikk eller aggresjon, utløst av stimuli som utløser en brå tilbakekomst og gjenopplevelse av traumet eller av den opprinnelig reaksjon på det. Det foreligger vanligvis autonom hyperaktivitet og vaktsomhet, lettskremthet og søvnløshet. Angst og depresjon blir ofte forbundet med ovennevnte symptomer og tegn, ikke sjeldent oppstår det selvmordstanker.

Generalisert angstlidelse.

Tilstanden preges av generell og vedvarende angst som ikke er begrenset til eller fremherskende i bestemte situasjoner, dvs. Den er «frittflytende». Som ved andre angstlidelser varierer de sentrale symptomene sterkt, men omfatter vanligvis plager som vedvarende nervøsitet, skjelving, muskelspenninger, svette, ørhet, hjertebank, svimmelhet og ubehag i magen. Frykt for at en selv eller en slektning snart vil bli syk eller utsatt for en ulykke, i tillegg til andre bekymringer, er vanlig.

Den frykt for at noe kan tilstøte familien hennes som LME utviklet sees oftest hos kvinnelige pasienter med posttraumatisk stresslidelse og også ved generalisert angstlidelse. Om dette avspeiler en biologisk, psykologisk eller sosial sårbarhet, er ikke kjent. LMEs følsomhet og omsorgsevne synes også å ha vært svært velutviklede allerede i ung alder og kan kanskje forklare noe av dette.»

Lagmannsretten kan ikke se at det er fremkommet opplysninger som gir grunnlag for å rokke ved at det har vært stilt en korrekt PTS-diagnose, og at tilstanden har vedvart, slik tingretten har lagt til grunn. Symptomene har bleknet noe i de seneste årene, bl.a. ved at marerittene er blitt sjeldnere og opplevelsen av flashbacks er borte. Det må legges til grunn at A i stor grad fortsatt distanserer seg fra andre mennesker, opplever seg følelsesmessig avflatet og unngår opplevelser som minner om ulykken, bl.a. togkjøring. Hun er fortsatt lettskremt og opplever søvnløshet, angst og depresjon.

Det må videre legges til grunn at hun fyller kriteriene for generalisert angstlidelse.

Lagmannsretten har ikke funnet grunnlag i bevisførselen for at A fyller diagnosekriteriene for F45.4 Vedvarende somatoform smertelidelse. Retten ikke kan se at det er opplysninger i saken om følelsesmessige konflikter eller psykososiale faktorer som kan være vesentlig årsak til smertene.

Lagmannsretten finner heller ikke bevismessig grunnlag for diagnosen F62.0 Vedvarende personlighetsforandring. Selv om togulykken for 11 år siden fortsatt preger A i sterk grad, er det ikke grunnlag for å fastslå at det foreligger «en dyptgående virkning på personligheten», jf. diagnosekriteriene etter ICD-10.

3.6. Mulig samvirkende eller konkurrerende årsaker til skadene:

Selv om de fire kumulative kriteriene for årsakssammenheng er oppfylt, må det likevel vurderes om helsetilstanden kan ha annen årsak, som uttrykt i Anne-Lene Lie-dommen:

«Det må heller ikke være slik at helsebesværene etter uhellet bare er en fortsettelse av helsebesvær pasienten har hatt før uhellet. Sykdomsbildet må heller ikke ha en annen, mer sannsynlig forklaring i annen tilstand pasienten lider av. Slik tilstand kan være annen somatisk eller psykiatrisk sykdom, som har vært til stede allerede før uhellet, eller som har manifestert seg senere.»

Det er ikke påberopt fra Trygs side at A skal ha hatt noen inngangsinvaliditet, slik tilfellet var med Anne-Lene Lie.

3.6.1. Tidligere helsehistorikk.

Hva gjelder helsetilstanden før togulykken, er det opplyst at A i 1995 var utsatt for en bilkollisjon uten at denne førte til skade. Videre er det dokumentert at hun i 1995 oppsøkte fastlegen for tensjonshodepine, og at hun i 1998 var til 4 legekonsultasjoner, der det ved første konsultasjon er journalført at hun følte seg svimmel og slapp, hodepine på dagen, nakkesmerter og stiv og øm i ryggmuskulaturen. Ved konsultasjon 3 uker senere er det journalført at hun ikke lengre har hodepine eller svimmelhet, og at det tas leverprøve. Ved legebesøk ytterligere 5 uker senere er det noterte pulserende hodepine, kvalme og øm ryggmuskulatur. Det ble rekvirert fysikalsk behandling med varme og massasje. I juni 1998 var hun sykmeldt 5 dager for migrene. I januar 1999 oppsøkte hun fysioterapeut for lumbago, som hadde vart i 3 uker. Røntgenbilde viste en skjevhet (skoliose) og ellers ingen funn.

A har forklart at sykdomsepisodene var forbigående. Hun mener at hodepinen og svimmelheten var relatert til synsproblemer og mulig bihulebetennelse, og at leverprøven skyldtes mistanke om mononukleose. Ryggsmertene skyldtes håndballspillingen. Lagmannsretten legger dette til grunn.

3.6.2. Generelle sårbarhetsfaktorer:

Selv om det skulle legges til grunn at A hadde en viss sårbarhet i sin personlighetsstruktur og tidligere sykehistorie for å kunne utvikle nevnte typer plager, er det ikke grunnlag for å bedømme sårbarheten til å ligge utenfor «normalområdet» for det enhver skadevolder må regne med. Som det tidligere er redegjort for, forelå det ingen inngangsinvaliditet, og personlighetstrekkene som Tryg har påberopt, kan uansett ikke bedømmes som sykelige eller særegne sårbarhetsfaktorer. Det er ikke grunnlag for å fravike prinsippet om at skadevolderen «må ta skadelidte som hun er», jf. bl.a. Rt-1968-884 (side 890).

3.6.3. Nakkesmertene:

Det er ikke grunnlag i sakens opplysninger, herunder de sakkyndige vitnenes forklaringer, for at nakkeproblemene er en fortsettelse av fysisk helsebesvær A hadde fra før, og som manifesterte seg etter ulykken. Den delen av nakkesmertene som har sammenheng med psykiske forhold, kommer retten tilbake til nedenfor.

Skjeldal har forklart at mellom 20 og 30 prosent av befolkningen utvikler nakkeplager, de fleste av ukjent årsak, og at det ikke kan utelukkes at As tilhører denne gruppen. Lagmannsretten viser imidlertid til at smertene debuterte et par dager etter ulykken og senere har vedvart. Det er etter dette ikke noen grunn til å anta at As smerteplager er oppstått spontant eller over tid av ukjent årsak.

Retten legger til grunn at A til tross for smertene har prøvd å «normalisere» livet sitt ved flere forsøk på å gjenoppta studier, forsøk i arbeidsforhold, politisk arbeid og å gjenoppta håndballspillingen. Alle slike forsøk har hun måttet oppgi etter kort tid, hovedsakelig grunnet nakkesmertene. Retten oppfatter ikke disse forsøkene som noe tegn på at smertene har opphørt, og at det er tilkommet nye smerter senere av annen årsak.

3.6.4. Psykiske skader:

Både Weisæth, Heir og Kringlen har pekt på andre mulige årsaker til As psykiske problemer. Det er særlig vist til at hun var i en sårbar livssituasjon i tiden omkring ulykken. Hun hadde måttet velge et utdanningsløp som ikke var optimalt, og hun skulle stå på egne ben og flytte til utlandet, bort fra foreldrene som hun var svært knyttet til. Videre har disse sakkyndige vitnene vist til nederlagene som fulgte i forbindelse med senere forsøk på studier, som forklaring på vansker som kan ha utløst psykiske symptomer, som uttalt av Heir og Kringlen: «I en slik situasjon blir en ulykke som den hun ble utsatt for, en akseptabel knagg å henge symptomene på, bevisst eller ubevisst.» Det er videre vist til at A i 2002 ble beskrevet av Mitic som «en ambisiøs narsissistisk dame», og at dette personlighetstrekket har gjort henne særlig utsatt for psykiske problemer når hun opplever utilstrekkelighet.

Lagmannsretten viser til at A på ulykkestidspunktet var i en livssituasjon som ikke er uvanlig for unge voksne. Utdanningsløpet var vanskeliggjort ved at hun hadde startet studier i Oslo, som viste seg ikke å gi vekttall for de planlagte studiene i USA. Hun startet deretter på Rena for å komme videre. Etter videregående skole hadde A hatt et halvårlig opphold i USA som aupair, og det var under dette oppholdet hun fikk motivasjon til å reise tilbake dit for å utdanne seg til journalist. Det er på denne bakgrunn vanskelig for retten å forstå at studieoppholdet i USA og flytting hjemmefra i seg selv skulle representere noen særlig utrygghetsfaktor. Også under studieoppholdet bodde hun i en familie som familiemedlem. At A ringte hjem nesten hver dag under dette oppholdet, ser ikke retten som utslag av en unormalt sterk binding til foreldrene og hjemmet, men som en følge av angsten etter togulykken. Kontakten med hjemmet var vesentlig mindre omfattende under det forrige oppholdet. Retten kan heller ikke se at «omveien» i utdanningsløpet var spesielt belastende, uansett om karakteristikken «ambisiøs narisissist» har vært benyttet. A hadde tidligere «valgt bort» gode skoleresultater ved å konsentrere seg mye om aktiviteter utenfor skolen.

Retten kan heller ikke finne holdepunkter for at As senere nederlag i forbindelse med avbrutte studier skyldes problemer som har annen årsak enn togulykken. Hun er før ulykken beskrevet som en person med evne og vilje til å lede, og med høye mål. Heir og Kringlen har anført at ambisjonene har vært urealistiske når hun har ment å ville bli utenrikskorrespondent i Washington. Lagmannsretten kan imidlertid ikke legge til grunn at hun har fremholdt dette som mer enn en «drøm», uten at hun har overveid dette som en realistisk mulighet. Det er klart at hun har hatt høye ambisjoner, og at det har vært viktig for henne å lykkes. Dette er imidlertid en holdning og innstilling hun har til felles med svært mange unge voksne som står i «startgropen» for utdannelse og karrierevalg.

Det er ikke opplysninger i saken om at A på noe tidspunkt før ulykken har vist angstsymptomer eller andre symptomer på psykiske problemer. Alle angstepisoder som er beskrevet i saken, skiver seg fra tiden etter ulykken. Det er klart avvist i tingrettens dom at A ville ha utviklet angst uavhengig av ulykken. Dersom Tryg mener at tingretten med dette har vurdert dette spørsmålet uriktig, burde det vært tilbudt bevisførsel om temaet, eventuelt ved krav om rettsoppnevnt sakkyndig. Slik saken er opplyst for lagmannsretten, fremstår anførselen om selvstendig virkende psykisk årsak fortsatt som ubegrunnet, som for tingretten.

3.6.5. Etterfølgende forhold. «Negative symptomforventninger». Mottatt behandling m.v.

Tryg har anført at A ikke har fulgt råd om å motta adekvat psykiatrisk behandling, og at dette er en av årsakene til at de psykiske plagene ikke er vesentlig redusert.

Slik det er redegjort for foran, søkte A psykiatrisk hjelp etter henvisning fra fastlegen vel en måned etter ulykken, og hun hadde samtaletimer ved psykiatrisk poliklinikk frem til juni s.å. Etter USA-oppholdet i mai 2001 hadde hun igjen samtaler ved poliklinikken. Etter 10 behandlingstimer oppfattet hun det slik at hun ikke ble tilbudt ytterligere behandling. Etter konsultasjonene hos psykiater Mitic sommeren 2002 ble det vanskelig å gjennomføre ytterligere tilbudt behandling grunnet reiseavstanden. Videre fremover ble det nakkeslengproblematikken som dominerte, og hun startet behandlingen hos manuell terapeut Kaale. Deretter kom graviditet, barnefødsel og omsorgsplikter. Ettersom nakkesmertene i ettertid og fortsatt oppleves som det dominerende problemet, kan det ikke legges henne til last at hun ikke har gjort nye forsøk på å få psykiatrisk behandling. Den behandling som har vært gitt, har neppe heller vært optimal etter det som er uttalt av de sakkyndige vitnene, men dette kan ikke være skadelidtes risiko. At hun har ønsket bedring i egen helsetilstand kan det ikke være tvil om, ettersom hun har brukt 120.000 kroner på behandling av nakken. Det er særskilt nevnt at A ble tilbudt behandling av Weisæth, men avslo dette. Det er imidlertid dokumentert for retten at tilbudet ble besvart av As prosessfullmektig i brev 12.02.2010, der det ble vist til habilitetsproblemet som kunne oppstå ved at Weisæth var påberopt som sakkyndig vitne. Imidlertid ble det takket ja til behandling etter hovedforhandlingen dersom det passet for Weisæth. Brevet er ikke besvart.

Tryg har videre påberopt As «negative symptomforventinger» og den vedvarende prosessen som årsak til at symptombildet ikke har bedret seg.

Det er på det rene at PTSD-diagnosen ble satt tidlig, og at dette i seg selv kan ha gitt negative forventninger til sykdomsutviklingen. Det kan ikke ses bort fra at det bilde av PTS-lidelser og nakkeslengskader som er skapt av helsepersonell og i pressens referater fra rettsavgjørelser, gir grobunn for negative forventninger som det ofte ikke er objektivt grunnlag for. Videre vil en langvarig tvist om erstatningsoppgjør etter en skadeutløsende hendelse ofte virke ubevisst sementerende på lidelsen, slik at skadelidte ikke blir bedre før tvisten er sluttført. Dette er forhold av allmenn karakter, og det har i saken her ikke vært noen bevisførsel om at nevnte forhold har påvirket As helsetilstand spesielt og vært noen årsak til at bedring ikke har inntrådt, noe retten heller ikke finner grunnlag for å anta etter å ha hørt henne. Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det er grunnlag for å legge vekt på manglende/uhensiktsmessig psykiatrisk behandling eller negativ symptomforventning i saken her.

3.7. Oppsummering av faktisk og rettslig årsakssammenheng.

Lagmannsretten har som det fremgår ovenfor, funnet det overveiende sannsynlig at det foreligger både en organisk nakkeskade og en psykisk skade som kan tilbakeføres til togulykken som årsak, slik at det foreligger faktisk årsakssammenheng mellom den skadevoldende handling (ulykken) som Tryg er erstatningsansvarlig for, og den oppståtte skade.

Lagmannsretten har ikke funnet andre årsaker til As plager enn ulykken. Det er ikke grunnlag i bevisførselen for lagmannsretten for å anta at hun ville ha utviklet invalidiserende nakkeplager eller psykiske plager uavhengig av ulykken. Denne må regnes som en nødvendig betingelse for at skadene skulle oppstå, og er et så vesentlig element i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den.

Det kan ikke anses upåregnelig at en frontkollisjon mellom to persontog i høy hastighet, slik som i saken her, fører til varige og betydelige personskader. Ansvarshendelsen (togulykken) har vært den direkte årsak, og har ikke bare hatt en utløsende effekt for de påførte skader. Det kan ikke sees å være andre selvstendige eller samvirkende årsaksfaktorer til skadeutviklingen. Selv om symptomutviklingen for begge lidelsene har vært uvanlig, ligger sykdomsbildet for lidelsene innenfor det man etter allment akseptert viten kan oppleve ved denne type kombinasjonsskader.

Det er etter dette ikke grunnlag for innsigelsen om at skadefølgen ikke er adekvat og ikke gir grunnlag for erstatning. Hvorvidt det er grunnlag for erstatning ut over det Tryg allerede har erkjent og utbetalt, kommer retten tilbake til.

Tingretten tok ikke eksplisitt stilling til om A nakkesmerter skyldtes en organisk skade eller om nakkeproblemene var sekundære til den påviste psykiske skaden. For tingretten var det avgjørende at togulykken var den utløsende faktor, uansett om lidelsen hadde organisk eller psykisk årsak, eller om det var en kombinasjon.

Lagmannsretten er i det foregående kommet til at det mest sannsynlig foreligger en selvstendig organisk skade i tillegg til den psykiske, og at begge skader er adekvate følger av det samme skadeutløsende traumet. Skadene anses som samvirkende, idet de gjensidig påvirker hverandre. Det vil med dette ikke ha noen vesentlig betydning for de videre vurderinger av erstatningsspørsmålene om det foreligger en eller to skader.

3.8. Skadeomfanget og økonomisk tap.

Hensett til at det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom den skadeutløsende handlingen (ulykken) og realskaden, og det ikke er andre årsaker som det kan knyttes ansvar til, vil Tryg være fullt ut ansvarlig for den økonomiske skadefølgen så langt også den er adekvat, innenfor de regler som er fastsatt i skadeserstatningsloven § 3-1 og § 3-2. Det er redegjort for tingrettens erstatningsfastsettelse foran.

Det har bare i svært liten grad vært bevisførsel for lagmannsretten om grunnlagene for og beregningene av de forskjellige tapsposter. Heller ikke tingrettens vurdering av de medisinske og ervervsmessige uførhetsgrader har vært viet stor oppmerksomhet av partene under ankeforhandlingen.

3.8.1. Menerstatningen.

Hva gjelder den medisinske uførhetsgraden, som gir grunnlaget for beregningen av ménerstatningen, er denne av tingretten satt til 35 %. Mitic vurderte uførhetsgraden som følge av de psykiske skader til 50 % i 2002. Hun forklarte i lagmannsretten at hun ville ha redusert anslaget med 10 % i dag. Noreik og Nygaaard kom i sin erklæring frem til 40 - 45 %, noe som ble opprettholdt i de muntlige forklaringene. Nilsson vurderte nakkeskaden til å utgjøre 18 - 20 % medisinsk invaliditet. Weisæth konkluderte sin utredning i 2007 med at den skadebetingede psykiske lidelsen inkludert nakkesmertene på daværende tidspunkt utgjorde 35 %, men at det forelå et forbedringspotensiale som ga grunnlag for å sette den varige invaliditetsgrad ned til 20 %.

Lagmannsretten er enig med tingretten i at forutsetningen om bedring fra 2007 ikke har slått til. De psykiske plager er riktignok redusert, men smerteplagene har heller økt. Lagmannsretten har funnet at Amest sannsynlig ble påført en organisk nakkeskade ved skadehendelsen, og det må legges til grunn at man ikke fremover kan forvente noen betydelig bedring i helsetilstanden ved reduksjon av smerteplagene.

Lagmannsretten finner på bakgrunn av de beviser som er ført, ikke grunnlag for å fravike tingrettens fastsettelse av den varige medisinske uførhetsgraden til 35 %, slik at skaden plasseres i gruppe 3, som gir en erstatning (brutto) på kr 330.000.

3.8.2. Inntektstapet.

Hva gjelder erstatning for lidt og fremtidig inntektstap, har partene vært enige om at A ville hatt en gjennomsnittlig lønn som journalist fra 2003. Tryg har anført at det ikke er påregnelig at hun ville ha vært i fullt arbeid på grunn av egen helse og ansvaret som alenemor. Lagmannsretten har - som tingretten - ikke funnet noe bevismessig grunnlag for forhold som skulle tilsi at A ikke ville ha vært i fullt arbeid uten skaden.

Tingrettens beregning av inntektstapet er basert på at A frem til i dag har vært 100 % ervervsufør, men at hun fra 2012 forventes å ha en ervervsevne på 20 %. Det er videre lagt til grunn at hun i fremtiden vil få bedret arbeidsevnen til 50 % fra 2015. Lagmannsretten viser til tingrettens vurderinger, herunder imøtegåelsen av Weisæths vurdering av fremtidig arbeidsevne. Vurderingene av de fremtidige inntektsmuligheter må naturlig nok bli skjønnsbetonte.

Nygaard og Noreik har konkludert med at A vil være 100 % varig arbeidsufør, bl.a. basert på at personer som har vært så lenge utenfor arbeidslivet som A har, sjelden vil komme i arbeid igjen.

Lagmannsretten deler ikke de mest pessimistiske prognosene. Det kan ikke sees at det er fremkommet grunnlag gjennom bevisførselen under ankeforhandlingen for å fravike tingrettens skjønn ved vurderingen av As ervervsmuligheter i fremtiden.

As prosessfullmektig har under første avsluttende innlegg under ankeforhandlingen (prosedyren) fremlagt diverse regneark som viser beregning av fremtidstapet, basert på ulike forutsetninger mht. fremtidig ervervsevne. Fremtidstapet for det enkelte år utgjør differansen mellom inntekt uten skade (100 % årslønn for journalister) og forventet inntekt med skade (hhv. 20 og 50 % industriarbeiderlønn + hhv. 80 og 50 % uføretrygd). Dette er den samme modell som ble fremlagt for og benyttet av tingretten. Trygs prosessfullmektig har gjort gjeldende at det korrekte sammenlikningsgrunnlaget skal være 20 - 50 % journalistlønn, ikke industriarbeiderlønn, idet det er bortfallet av den prosentvise inntektsevnen, ikke arbeidsevnen, som skal kompenseres. Denne innsigelsen ble første fremsatt i hans avsluttende innlegg nr. 2 (replikken) og er åpenbart for sent fremsatt. Det skal ellers i regnearkene være foretatt noen endringer i forhold til grunnlaget som ble fremlagt for tingretten, bl.a. skal inntekt uten skade være oppjustert etter lønnsregulering. Tallgrunnlagene og tilhørende forutsetninger er imidlertid bare løselig gjennomgått under ankeforhandlingen og gir ikke grunnlag for lagmannsretten til å overprøve tingrettens vurdering av det påløpte og det fremtidige inntektstapet.

3.8.3. Øvrige tapsposter.

Hva angår de øvrige tapsposter som tingretten la til grunn for sin dom, har det for lagmannsretten heller ikke vært fremlagt opplysninger eller argumentert for forhold som gir grunnlag for noen annen vurdering fra lagmannsrettens side enn den tingretten har foretatt.

3.9. Lagmannsrettens erstatningsfastsettelse og domskonklusjon.

Tingrettens erstatningsfastsettelse blir etter gjennomgangen ovenfor stående, med samlet erstatning på kr 2.850.000 i tillegg til tidligere utbetalt kr 1.600.000.

Følgelig blir begge ankene å forkaste.

3.10. Sakskostnader:

Ingen av partene har vunnet saken for lagmannsretten, og etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og annet ledd skal hver av partene dekke egne sakskostnader. A må anses for å ha fått medhold av betydning ved at Trygs anke (hovedanken) ikke har ført frem, og den største andelen av sakskostnadene for begge parter må anses knyttet til denne anken, som Tryg har tapt. Det vil derfor være rimelig at Tryg dekker det vesentlige av motpartens sakskostnader etter tvisteloven § 20-3, jf. § 20-2 tredje ledd. Saken anses for å ha stor velferdsmessig betydning for A, og styrkeforholdet mellom partene tilsier slik dekning.

A har oppgitt sine kostnader for lagmannsretten til kr 388.106, hvorav kr 242.531 utgjør prosessfullmektigens salær inkl. mva., basert på en oppgitt timepris på kr 1.950 ekskl. mva. Hertil kommer omkostninger med kr 145.575, som for det vesentligste utgjør utgifter til sakkyndige vitner.

Det er ikke innkommet merknader til omkostningsoppgaven fra motparten.

Lagmannsretten finner at Tryg bør erstatte A kr 350.000 av de nevnte kostnader. Behandlingsgebyret for den avledede anken, som ikke har ført frem, må A dekke.

Det er i tillegg krevd dekket utenrettslig salær til prosessfullmektigen forut for stevningen med kr 267.500. For tingretten ble det fremsatt krav om dekning av utenrettslig salær med samme beløp, i tillegg til tidligere utbetalt kr 183.664. Tingretten tilkjente kr 100.000, som inngår i den samlede erstatningsfastsettelsen på kr 2.850.000. Tingrettens avgjørelse av denne posten er ikke berørt i den avledede anken, og kravet er ikke nærmere begrunnet senere. Kravet tas ikke til følge.

Erstatningen for sakskostnader for lagmannsretten settes etter dette til kr 350.000, som inkluderer merverdiavgift.

Dommen er ikke avsagt innen fristen i tvisteloven § 19-4 femte ledd på grunn av at saken har vært arbeidskrevende og grunnet ferie- og reisefravær.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1.

Begge ankene forkastes.

2.

I sakskostnader for lagmannsretten betaler Tryg Forsikring til A 350.000 - trehundreogfemtitusen - kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av dommen.


Kontakt oss

for en gratis vurdering av din sak:

Powered by ChronoForms - ChronoEngine.com

Domstolnytt



Skadesiden.no eies av Advokatfirmaet Robertsen AS, Postboks 2724 Solli, 0204 Oslo. Besøksadresse: Sommerrogaten 17, Oslo. Inngang fra Frognerveien.

Telefon 05789 eller +47 22 12 24 90. Telefax: +47 22 12 24 81. Epost: kontakt@skadesiden.no. Web: www.skadesiden.no.