Høyesterett - HR-2000-38-A - Rt-2000-1338 (318-2000)

 

Instans	Høyesterett - Dom.
Dato	2000-08-30
Publisert	HR-2000-38-A - Rt-2000-1338 (318-2000)
Stikkord	Erstatningsrett. Forsikringsrett. Yrkesskade. Konstateringstidspunktet. Foreldelse.
Sammendrag	Billakkerer hadde helt fra 1948 arbeidet med løsemidler og ble påført løsemiddelskade. I 1990 søkte han lege for sine plager. Han hadde hatt symptomer på løsemiddelskade i noen tid. Skaden ble ansett for å være konstatert etter lovens ikrafttreden 1. januar 1990, jfr. yrkesskadeforsikringsloven av 16. juni 1989 nr. 65 § 21. - Kravet ble ansett som foreldet, jfr. lovens § 15, hvoretter foreldelsesfristen er tre år regnet fra utløpet av det kalenderår da arbeidstakeren fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om det forhold som begrunner kravet. Høyesterett la til grunn at fristen ikke begynte å løpe før skadelidte hadde eller burde ha skaffet seg kunnskap om hvilket forsikringsselskap kravet skulle rettes mot. I allfall høsten 1992 var det klart at trygdekontoret hadde godkjent skaden som yrkesrelatert. Det var for sent å utta forliksklage 5. november 1996.
Saksgang	Oslo byrett nr 98 00322 A/75 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-743 A/03 - Høyesterett HR-2000-38-A, nr. 379/1999.
Parter	Yrkesskadeforsikringsforeningen (Advokat Hans Stenberg-Nilsen) mot A (Advokat Philip Blom - til prøve).
Forfatter	Gussgard, Utgård, Aarbakke, Gjølstad, Justitiarius Smith.

---

Dommer Gussgard: Saken gjelder tidspunkt for konstatering av løsemiddelskade i relasjon til § 21 i yrkesskadeforsikringsloven av 16. juni 1989 nr. 65, og om et eventuelt krav etter loven er foreldet etter lovens § 15.

A ble ansatt som billakkerer ved ---s Verksted AS i 1948 og arbeidet der til han ble sykmeldt 15. august 1990. Han kom ikke siden  tilbake i arbeid. Han har forklart at han i alle disse årene nærmest daglig arbeidet med lakkering av biler. Det er ikke omstridt at han er løsemiddelskadet.

Yrkesskadeforsikringsloven trådte i kraft 1. januar 1990, og overgangsbestemmelsen i § 21 lyder:

«Loven gjelder ikke for skader eller sykdommer som er konstatert før lovens ikrafttredelse.»

Det er på det rene at As skade oppsto før 1. januar 1990, og det er ingen uenighet mellom partene om størrelsen på den erstatningen han tilkommer dersom yrkesskadeforsikringsloven omfatter skaden og kravet ikke er foreldet.

Det er ikke opplysninger av betydning i saken om legebesøk før A ble sykmeldt av lege Ola R. Knutsen, Lillestrøm. I journalnotatet fra 15. august 1990 heter det blant annet:

«Pasienten er gift. Kona har terminal cancer.

Han har jobbet 50 år med billakkering/oppretting. 41 år samme sted. Første 25 år ikke sprøyteboks og minimalbeskyttelsesutstyr. Hoste opp samme farge som de hadde lakkert når de kom hjem om kvelden.

fortsatt ofte symptomer med kvalme, oppkast og hodepine etter lakkering. Også økt glemsomhet og nedsatt kons evne.

---

Også mangeårige problem med skuldrene, især hø side. Perioder med uttalte smerter. Konstant værking. Fått fysikalsk beh uten effekt, også cortison inj med kortvarig effekt.

Side 1339

Greier ikke å pusse tennene, gre seg etc med hø arm.

nedsatt utadrotasjon, mer uttalt innskrenket abduksjon, Smertefull.

Også ryggsmerter med uklar utstråling. Problemer med å bøye seg. Siste tid har han hatt problemer med å fungere på jobb. Har ikke greid det fysiske arbeidet pga skulder og rygg. Også problemer med kontorarbeidet pga nedsatt kons evne og glemsomhet.

Ved us gråter han og er tydelig psykisk labil. Gjør greit rede for seg. Er en type som har stått på i alle år, nå orker han ikke mer. Antar dette går mot uføretrygd.»

Den 9. oktober 1990 stillet legen diagnosen «encephalopati (løsemiddelskade)» i tillegg til diagnosen cervicobrachialgi (smerter i skuldre og armer) som var stillet tidligere.

A undertegnet søknad om uførepensjon til Ski trygdekontor 9. juli 1991. I legeerklæring i forbindelse med søknaden skrev legen 29. august 1991 blant annet:

«Pasientens hovedproblem er følgene av hans løsemiddelskade. Han har arbeidet med billakkering i 50 år.

Hans andre problem er uttalte plager med cervicobrachialgi.

Han er klart 100% arbeidsufør.

Hans hoveddiagnose er betinget i en yrkesskade.»

I september samme år undertegnet A og hans arbeidsgiver melding om yrkesskade - løsemiddelskade som følge av billakkering, påvist i august 1990.

I et skjema for egenopplysninger om kontakt med løsemidler som A undertegnet 10. desember 1991, redegjorde han for hukommelsestap, søvnløshet, smerter i kroppen og ustabilt humør.

I innstilling til fylkeskontoret skrev trygdekontoret 3. februar 1992 blant annet:

«Pasienten er en snart 66 år gammel enkemann som har pådratt seg løsemiddelskade etter arbeid som billakkerer i 50 år. Han er helt og varig ufør i det vanlige arbeidsliv pga skaden. Attføring anses ikke hensiktsmessig pga alder og lidelse. 100% uførepensjon anbefales. ...»

Fylkeskontoret fattet 14. mai 1992 vedtak i samsvar med trygdekontorets innstilling.

I forbindelse med spørsmålet om løsemiddelskaden skulle godkjennes som yrkessykdom etter folketrygdloven, ble A undersøkt av nevrolog Robert Holmsen ved Sentralsykehuset i Akershus. A forklarte til ham at han hadde følt seg ruset som følge av lakkeringen, med kvalme og oppkast nesten daglig, og om tretthet, smerter og glemsomhet. Særlig hadde arbeidssituasjonen vært vanskelig de siste 5 årene. Det bedret seg i feriene, men de siste årene hadde han også i helgene vært preget av tretthet og sløvhet. Etter redegjørelse for As opplysninger og funnene ved den nevrologiske undersøkelsen, avsluttet nevrologen 14. september 1992 sin vurdering slik:

«Derfor antar jeg at trygdedes svikttilstand etter all sannsynlighet skyldes

Side 1340

mangeårig løsemiddeleksposisjon som billakkerer under dårlige arbeidsforhold og manglende informasjon om fare. Den cerebralt betingede varige invaliditet antas å være relativt betydelig og vurderes satt til gruppe 4, 45 - 54%.

Temperamentsendringen, engstelsen og psykolabiliteten antar en også har en negativ innvirkning på hans kroniske muskel/skjelettsmertesyndrom og vil sannsynligvis gi en viss tilleggsinvaliditet og skjønnsmessig 5-10%.»

Trygdekontoret innhentet også uttalelse fra sin rådgivende lege, Gunnar Mowe, som 24. september 1992 ga denne vurdering og konklusjon:

«1.	Sykdommen godkjennes som yrkessykdom etter Kap. 11.

2.	Den ervervsmessige uførhet på grunn av sykdommen, vurderes til 100%.

3.	Den yrkesbetingete medisinske invaliditet er vurdert av dr. Holmsen til 45-54%, svarende til gruppe 4. Jeg er litt i tvil om dette er noe høyt vurdert - og vil foreslå at saken forelegges RTV.»

Trygdekontoret godkjente 30. september 1992 løsemiddelskaden som yrkessykdom. Det ble samtidig opplyst at vedtaket kunne oppheves av Rikstrygdeverket (RTV).

Lege Mowe ga en ny uttalelse til trygdekontoret 18. oktober 1992 med slik konklusjon:

«Ved en samlet vurdering av de foreliggende opplysninger fremstår symptomer på grunn av hans løsemiddelskade som den klart viktigste årsak til nedsatt ervervsevne. Ervervsmessig uførhet på grunn av løsemiddelskaden vurderes til 100%.»

RTV mottok saken i mars 1993 og bad om en erklæring fra nevropsykolog med sikte på utredning av løsemiddelskade. Utredning ble foretatt ved Statens arbeidsmiljøinstitutt. Overlege Marit Skogstad og psykolog Lars Ole Goffeng avga en yrkesmedisinsk legeerklæring 28. april 1994 der det ble konkludert med at A mest sannsynlig hadde en toksisk betinget hjerneskade. Hans medisinske uførhet som følge av dette ble anslått til gruppe 4, 45-54%. Den 21. mars 1995 godkjente RTV kravet om yrkesskadeserstatning etter gruppe 4.

I august 1993 fikk A advokatbistand gjennom sin fagforening. En advokat ved LOs juridiske avdeling skrev i september samme år til bilverkstedet og bad opplyst hvor verkstedet hadde tegnet yrkesskadeforsikring. Dersom slik forsikring ikke var tegnet, bad advokaten opplyst i hvilket selskap det var tegnet ansvarsforsikring. Verkstedet svarte at det ikke var tegnet yrkesskadeforsikring før i mars 1991, at A da var sykmeldt, og at verkstedet hadde ansvarsforsikring i Vesta. Henvendelse til Vesta 11. oktober 1993 ble 24. november 1994 besvart med at As skade ikke var dekket av den yrkesskadeforsikringen som verkstedet hadde tegnet i 1991.

Den 6. februar 1995 skrev advokaten til Yrkesskadeforsikringsforeningen. Foreningen la til grunn at A hadde oppdaget skaden før 1. januar 1990, og at loven dermed ikke gjaldt hans skade.

A tok ut forliksklage 5. november 1996 og senere stevning til Oslo byrett. Byretten fant at kravet var foreldet og tok ikke standpunkt

Side 1341

til når skaden måtte anses konstatert. Dom ble avsagt 16. desember 1998 med slik domsslutning:

«1.	Yrkesskadeforsikringsforeningen frifinnes.

2.	Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A anket dommen. Borgarting lagmannsrett kom til at hans symptomer på løsemiddelskade ikke hadde vært så uttalte at skaden kunne anses konstatert før legebesøkene høsten 1990. Kravet ble heller ikke ansett foreldet. Dom ble avsagt 27. september 1999 med slik domsslutning:

«1.	Yrkesskadeforsikringsforeningen dømmes til å betale erstatning til A med 307.655 - trehundreogsyvtusensekshundreogfemtifem - kroner, med tillegg av 12 - tolv - prosent rente p a fra oppfyllelsesfristens utløp, som er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom, og til betaling skjer.

2.	Hver av partene bærer sine omkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til dommene.

Yrkesskadeforsikringsforeningen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

For Høyesterett er det holdt bevisopptak til avhør av A. Saken står i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter.

Yrkesskadeforsikringsforeningen har i hovedsak gjort gjeldende:

As skade var konstatert før 1. januar 1990, slik at han ikke har krav på erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven.

Konstateringsbegrepet i § 21 må forstås slik at det er tilstrekkelig at skadelidte har oppdaget skaden eller sykdommen. Det kreves ikke at sykdommen er diagnostisert. En yrkessykdom må anses oppdaget når skadelidte er innforstått med eller i sterk grad har grunn til å mistenke at han har en skade eller sykdom. Det kreves ikke at skadelidte er klar over at sykdommen skyldes arbeidsmiljøet, men han må ha forstått at sykdommen skyldes en ytre påvirkning og ikke er en vanlig sykdom. Bestemmelsen krever heller ikke at skadelidte har kunnskap om omfanget av sykdommen eller om den er av varig karakter. Det vises til Rt-2000-70.

As forklaringer før saksanlegget om sin helsetilstand viser at han lenge før han oppsøkte lege i august 1990, må ha forstått at han hadde en skade. At han ikke selv kunne stille en fullstendig diagnose, er ikke avgjørende. Dersom det for konstatering kreves at han også må ha hatt kunnskap om årsaksforholdet, må dette vilkåret anses oppfylt. Han hadde klare symptomer på løsemiddelskade. Han kan ikke høres med at han var ukjent med de farene som knyttet seg til hans arbeidssituasjon og symptomene på løsemiddelskade. Arbeidstilsynet gjennomførte på begynnelsen av 1980-tallet en aksjon mot løsemiddelskader, og sprøytelakkering var et av de prioriterte områdene. Bilbransjen satte også fokus på dette, og som de fleste andre i bransjen, må A ha fått informasjon om løsemiddelskader.

Dersom skaden ikke anses konstatert før 1. januar 1990, gjør foreningen

Side 1342

gjeldende at erstatningskravet er foreldet etter treårsfristen i lovens § 15. Kravet der til skadelidtes kunnskap må antas å tilsvare kravet i foreldelsesloven § 9 nr. 1. Avgjørende for at fristen skal begynne å løpe, er da at skadelidte har slik kunnskap om skaden og hvem som er ansvarlig, at han hadde oppfordring til å gå til saksanlegg, jf. Rt-1996-1134. Etter foreningens syn må fristen regnes fra utløpet av 1992. A hadde mange og klare oppfordringer til å kreve erstatning i årene 1991-92. I hvert fall etter 30. september 1992, da trygdekontoret godkjente skaden som yrkesskade, hadde han tilstrekkelig kunnskap om skaden til å gå til saksanlegg, og han kunne enkelt skaffet seg kunnskap om hvem kravet skulle rettes mot. Kravet er da foreldet.

Yrkesskadeforsikringsforeningen har nedlagt slik påstand:

«1.	Byrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2.	A tilpliktes å betale saksomkostninger til Yrkesskadeforsikringsforeningen for byretten, lagmannsretten og Høyesterett med tillegg av høyeste lovlige forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.»

A har i hovedsak gjort gjeldende:

Lagmannsrettens dom er riktig, og han er i det vesentlige enig i rettens vurderinger.

Om forståelsen av konstateringsbegrepet viser han til Rt-2000-70, men etter hans mening er det også et vilkår at skadelidte har kunnskap om at skaden er en yrkesskade eller sykdom.

Han var ikke klar over at han var løsemiddelskadet før han fikk vite dette høsten 1990. Arbeidet gjorde ham svært sliten de siste årene, og det kunne medføre kvalme og brekninger. Han var også plaget av hodepine. Han trodde dette skyldtes lange dager - mye overtidsarbeid og annen virksomhet med mange kveldsmøter. Han har også vist til den store belastning hans kones sykdom medførte. Dersom han hadde visst eller hatt mistanke om at han var løsemiddelskadet, ville han selvsagt ikke ha fortsatt å utsette seg for løsemidler. Hvorvidt han burde ha forstått at han var løsemiddelskadet, må for øvrig være uten betydning. § 21 inneholder ikke noe aktsomhetskrav.

A er enig i at kunnskapskravet i lovens § 15 er det samme som i foreldelsesloven § 9 nr. 1. Tilstrekkelig kunnskap om løsemiddelskaden hadde han ikke før den yrkesmedisinske legeerklæringen forelå i april 1994. Han har blant annet vist til uttalelser i Rt-1997-1070 om at tre faggrupper bør konsulteres ved løsemiddelskader - både nevrologi, nevropsykologi og yrkesmedisin.

Han hadde også problemer med å finne ut hvem som var ansvarlig for skaden. Arbeidsgiveren opplyste ikke at yrkesskadeforsikringen ikke omfattet ham, og Vesta besvarte ikke advokatens henvendelse før 24. november 1994. Dersom det legges til grunn at han hadde tilstrekkelig kunnskap om skaden før utløpet av 1992, bør han gis en rommelig frist for å finne ut av hvilket forsikringsselskap kravet kunne rettes mot, og for saksanlegg. Det må tas hensyn til at han var sterkt løsemiddelskadet. Tidspunktet for når han burde ha skaffet seg opplysninger om den ansvarlige, kan tidligst settes til en gang i 1993, og etter § 15 løper da foreldelsesfristen fra 1. januar 1994. Kravet er ikke foreldet.

A har nedlagt slik påstand:

Side 1343

«1.	Lagmannsrettens dom punkt 1 stadfestes.

2.	A tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett, med tillegg av 12 - tolv - prosent rente p.a. av det samlede beløp fra det oppfyllelsestidspunkt Høyesterett fastsetter til betaling skjer.»

Mitt syn på saken:

Konstateringstidspunktet.

Forståelsen av yrkesskadeforsikringsloven § 21 er behandlet i Høyesteretts dom inntatt i Rt-2000-70. Det er her redegjort for lovens bakgrunn og gjengitt fra departementets merknader til bestemmelsen i Ot.prp.nr.44 (1988-1989) der det heter at begrepet konstatering må forstås «på vanlig måte», og at det avgjørende er om skadelidte «har oppdaget skaden».

Førstvoterende uttalte at etter vanlig språklig forståelse betyr konstatering av en skade eller sykdom at dette er fastslått som en kjensgjerning. De hensyn som lå bak innføringen av den tvungne yrkesskadeforsikringen, tilsa en viss liberalitet i forhold til skadelidte i de tilfeller det kunne være tvil om når en skade eller sykdom var fastslått. Videre heter det i premissene blant annet:

«Loven gjelder også for skade eller sykdom som er oppstått før 1. januar 1990, med mindre skaden eller sykdommen er konstatert før dette tidspunkt. Dette innebærer at det ikke er tilstrekkelig for å utelukke lovbestemt ansvar at det i ettertid fastslås at skade eller sykdom forelå før lovens ikrafttredelse.

Dersom skadelidte «har oppdaget skaden» før 1. januar 1990, innebærer dette etter lovforarbeidene at skaden er konstatert. Det kreves ikke at en lege må foreta konstateringen eller at det foreligger en medisinsk diagnose. Dersom skadelidte er klar over skaden eller sykdommen, vil dette normalt være tilstrekkelig. En mer eller mindre begrunnet mistanke kan imidlertid ikke likestilles med at skadelidte har oppdaget skaden.»

Jeg legger dette syn til grunn ved vurderingen i denne saken.

Det er etter min vurdering et noe tvilsomt spørsmål om A må sies å ha oppdaget skaden før 1. januar 1990. Den hadde utvilsomt gitt seg utslag i klare sykdomssymptomer lenge før dette tidspunkt. Løsemiddelskader har imidlertid til dels symptomer som i dagliglivet oftest ikke forbindes med en skade eller sykdom av noen særlig varighet, men henføres f.eks til akutt forgiftning, for meget arbeid eller personlige problemer, og dermed antas å være av forbigående art. Det gjør det vanskelig for en legmann å oppdage at slik skade er oppstått. Jeg legger videre vesentlig vekt på at det ikke er opplysninger i saken om sykdomsfravær eller behandling for annet enn smerter i skuldre og armer. Når en så i tvilstilfelle skal utvise en viss liberalitet i skadelidtes favør, er jeg kommet til at skaden ikke bør anses konstatert før høsten 1990.

Foreldelsesspørsmålet.

Spørsmålet er om As krav etter yrkesskadeforsikringsloven må anses foreldet etter lovens § 15. Jeg bemerker at endringen av paragrafen 26. juni 1998 ikke gjelder for As krav. Første ledd lyder slik:

«Arbeidstakerens krav mot forsikringsgiveren etter loven foreldes etter tre

Side 1344

år. Fristen begynner å løpe ved utløpet av det kalenderår da arbeidstakeren fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om det forhold som begrunner kravet.»

I merknader til bestemmelsen i Ot.prp.nr.44 (1988-1989) skriver departementet blant annet:

«Leddet har samme ordlyd som utkastet til forsikringsavtalelov § 8-6 første ledd første og annet punktum og må forstås på samme måte. Kunnskapskravet svarer dessuten til det i foreldelsesloven § 9første ledd, se Ot.prp.nr.38 (1977-1978) Om lov om forelding av fordringer s 61 sp 1 med videre henvisninger. Uttrykket «det forhold som begrunner kravet» må forstås som en henvisning til kunnskap om skaden og at den kan gi rett til erstatning fra yrkesskadeforsikringen.»

Etter foreldelsesloven § 9 nr. 1 begynner fristen å løpe fra «den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige». Selv om ordlyden i § 15 er en noe annen enn i foreldelsesloven § 9 nr. 1, legger jeg til grunn at det også etter § 15 er et vilkår at skadelidte hadde eller burde skaffet seg kunnskap om hvilket forsikringsselskap erstatningskravet kunne rettes mot. Men i og med at tvungen yrkesskadeforsikring er en lovbestemt forsikringsordning med relativt enkle regler i § 5 om hvilket forsikringsselskap kravet skal rettes mot, og med en særregel ved manglende forsikringsdekning i § 7, kan skadelidte ikke tilstås noen særlig lang frist for å finne ut hvem kravet skulle eller kunne rettes mot.

Etter mitt syn hadde A tilstrekkelig kunnskap om løsemiddelskaden i hvert fall da han høsten 1992 fikk vite at trygdekontoret hadde godkjent skaden som yrkesrelatert. På bakgrunn av den langvarige påvirkning av løsemidler som han hadde vært utsatt for, hans sykehistorie, legeuttalelsene og trygdekontorets godkjenning, kunne det ikke være særlig tvil om at det da var grunnlag for krav om forsikringsdekning. Det kreves ikke at skadelidte har full sikkerhet for at kravet vil føre frem før foreldelsesfristen begynner å løpe.

Når skadebildet var tilstrekkelig klarlagt, trengte A noe tid for å finne ut om og i tilfelle i hvilket selskap det var tegnet yrkesskadeforsikring for ham. Dersom forsikring ikke var tegnet, var alle de forsikringsselskapene som var godkjent etter lovens § 4, solidarisk ansvarlige for den erstatningen han tilkom. Nødvendige opplysninger om hvor kravet skulle rettes, burde kunne vært innhentet før årsskiftet 1992-93. Etter min mening begynte foreldelsesfristen på tre år å løpe fra utløpet av 1992. Fristen ble ikke avbrutt før ved forliksklage 5. november 1996, og kravet var da foreldet. Jeg bemerker at bestemmelsen i § 4 om at forsikringsgiverne må være tilsluttet Yrkesskadeforsikringsforeningen, først kom inn i loven ved lovendring 24. juni 1994, slik at å rette kravet mot foreningen ikke var noe aktuelt alternativ i 1992.

Etter dette må Yrkesskadeforsikringsforeningen frifinnes.

Foreningen har krevd saksomkostninger for alle retter. Saken har reist spørsmål som det var av betydning å få avklart også for forhold utenfor foreliggende sak, og saksomkostninger bør ikke tilkjennes for noen instans.

Side 1345

Jeg stemmer for denne dom:

1.	Yrkesskadeforsikringsforeningen frifinnes.

2.	Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommar Utgård: Eg er i det hovudsaklege og i resultatet einig med førstvoterande.

Dommer Aarbakke: Likeså.

Dommer Gjølstad: Likeså.

Justitiarius Smith: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1.	Yrkesskadeforsikringsforeningen frifinnes.

2.	Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.