Høyesterett - Rt-1988-1272

 

Instans	Høyesterett - dom
Dato	1988-11-25
Publisert	Rt-1988-1272
Stikkord	Erstatningssak. Ansvar for dyr, jfr. NL 6-10-2.
Sammendrag	14-årig pike kom til skade under ridning ved at det oppsto «klammeri» mellom den hingst hun red og en annen hingst i samme følge. Hesteeieren ble holdt erstatningsansvarlig på subjektivt grunnlag. Han burde ikke ha tillatt ridningen med to hingster i samme følge da hingstene er generelt uberegnelige og vil være vanskelige å mestre hvis det oppstår problemer. Skadelidte hadde ikke opptrådt uaktsomt.
Saksgang	L.nr 152/1988, nr 61/1987
Parter	A (advokat Edmund Asbøll) mot B (advokat Anders F. Aavatsmark - til prøve).
Forfatter	Sinding-Larsen, Backer, Halvorsen, Christiansen og justitiarius Sandene.

---

Dommer Sinding-Larsen: A, som da var 14 år gammel, var den 5. februar 1982 sammen med to piker på omtrent samme alder på ridetur med tre hester fra X gård i Tune. A red en seks år gammel hingst, Kvisten. Denne ble utålmodig, og A ville la den passere den første hesten i følget, den 16 år gamle hingsten Ingemar, som ble ridd av en av de andre pikene. Ingemar angrep Kvisten og bet den i manken. Da A slo til den over mulen for å få den til å slippe, bet den tak i ryggen på boblejakken hennes slik at hun ble trukket av hesten. Oppgjøret mellom hingstene fortsatte mens hun lå på bakken mellom dem. Hun grep etter tøylene til Ingemar, som deretter bet tak i armen hennes og slepte henne med seg. Hun har fått en varig skade i venstre underarm.

A har anlagt sak mot eieren av hingsten Ingemar, B, med påstand om erstatning for de skader hun er blitt påført. Prinsipalt ble det hevdet at hesteeieren er objektivt ansvarlig etter bestemmelsen i Norske lov 6-10-2 som fremdeles gjaldt på skadetidspunktet. Subsidiært ble det hevdet at det forelå ansvar på skyldgrunnlag. Under saksforberedelsen ble partene enige om å begrense saken til i første omgang å gjelde ansvarsspørsmålet, herunder spørsmålet om fordeling av ansvaret, jfr. tvistemålsloven § 151 annet ledd.

Tune herredsrett, som var satt med hestekyndige meddommere, avsa den 15. april 1985 dom med slik domsslutning:

1.	B kjennes ansvarlig for 3/4 av det økonomiske tap som A er påført ved ulykken den 5. februar 1982.

2.	B dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betalt A delvis saksomkostninger med 13.000,- - trettentusen - kroner.

B påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. A erklærte motanke. Lagmannsretten som ble satt med to hestekyndige meddommere, avsa den 24. oktober 1986 dom med slik domsslutning:

1.	B kjennes ansvarlig for 1/4 - en fjerdedel - av As økonomiske tap som følge av ulykken den 5. februar 1982.

2.	Saksomkostninger tilkjennes ikke - verken for herredsretten eller lagmannsretten.

Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Side 1273

B har erklært aksessorisk motanke.

Under ankeforberedelsen var det enighet mellom partene om å begjære oppnevnt to sakkyndige for Høyesterett. Den ankende part foreslo oppnevnt politimester Knut Austad som har ledende tillitsverv i organisasjoner innen ryttersporten. Ankemotparten foreslo oppnevnt formannen i Norsk Travtrenerforening, Oddmund P. Wallevik. De to foreslåtte ble oppnevnt ved beslutning av forberedende dommer den 30. september 1987. De sakkyndige ble bedt om å uttale seg om "forsvarligheten av å la jenter med den alder og den hesteerfaring som saksøkeren og Bente Nordahl og Kari Glesaaen hadde på skadetidspunktet få ri traverhingster med slikt gemytt som Ingemar og Kvisten". Det ble forutsatt at de sakkyndige også skulle "uttale seg om hvilken betydning det har hatt for hendelsesforløpet at saksøkeren ville ri forbi hesten foran og hvilken betydning det hadde for skadeforløpets videre utvikling at saksøkeren slo Ingemar. Likeledes forutsettes de sakkyndige også å uttale seg om påregneligheten av at det kan oppstå et skadetilfelle som det foreliggende."

Politimester Austad konkluderte slik når det gjaldt spørsmålet om forsvarligheten av å la pikene ride ut som beskrevet: "- Det vil fremgå at de ansvarlige har tatt de forholdsregler de med rimelighet kunne ta før de slapp jentene ut på tur.

Men som ovenfor fremholdt, vil det imidlertid lett kunne skje uberegnelige faresituasjoner med hingster sammen. Selv om man har instruert om at det skal holdes god avstand, vil det alltid være mulighet for at en hest skal avvike fra sitt vanlige handlingsmønster, slik at dette ikke er mulig. Det gjelder f.eks. hvis hesten som rides bak begynner å "mase" og vil frem og forbi. Det betyr ikke at man bare kan forsøke å holde igjen. Det kan føre til at hesten ytterligere "hisser seg opp" og blir vanskeligere å mestre. - Ridning med flere hingster sammen innebærer så mange uberegnelige faktorer at en situasjon lett kan inntreffes som medfører at den kommer ut av kontroll og faresituasjoner inntreffer. En ansvarlig med god hesteerfaring vil ha kjennskap til dette. - Jeg anser det derfor ikke forsvarlig å slippe jentene ut sammen på 2 hingster."

Det uttales videre at det anses overveiende sannsynlig at det forhold at Kvisten kom bakfra og skulle forbi, har hatt avgjørende betydning for hendelsesforløpet. Det slag A ga Ingemar over mulen, var en rimelig forsvarshandling, men har forsterket hingstens aggresjon og bidratt til det videre hendelsesforløp. Det må anses påregnelig at det kan inntreffe faresituasjoner med flere hingster slik som det skjedde her. Den siste del av hendelsesforløpet med den vedholdende aggressivitet mot A, synes etter Austads mening å ha fått "et noe voldsommere preg enn det som vil være vanlig påregnelig".

Oddmund P. Wallevik uttaler at "omstendighetene omkring den ridetur saken gjelder må ansees å være ansvarsbevisst og forsvarlig", og videre: "Hingster som går godt sammen representerer i seg selv ikke noe spesielt fare - /risikomoment. Hingstene Ingemar og Kvisten er etter beskrivelsen to individer som det ikke skulle være noen betenkning med å sende ut på en slik tur som saken gjelder. Det er heller ingen grunn til å

Side 1274

tro at den 18 år gamle hoppen som er med skulle utløse noen aggresjon."

Om hendelsesforløpet bemerker han: "... Hadde ikke saksøkeren forsøkt å ride frem ville ikke situasjonen oppstått. Slik sett har jo dette forsøket alt å betyde. Men det som har betydning for saken er at saksøkeren bryter gitt instruks og skaper således muligheter for en slik situasjon som oppstod. Det er imidlertid det å si at slik som Ingemar og Kvisten er beskrevet er det all grunn til å tro at en slik forbipassering kunne skje uten dramatikk. Marginen i gitt instruks om uregelmessigheter skulle oppstå må sies å være rimelig."

Han fortsetter:

"At saksøkeren forsøkte å slå, dytte bort Ingemar for å avverge/begrense den situasjon som oppsto må regnes som helt naturlig. Når dette resulterer i at hun bites må det antas at årsaken er at dette er en konflikt med en hingst. ....... Det er helt umulig å uttale seg om den egentlige årsak til Ingemars angrep og at dette vedvarte til saksøkerens ryttervenninne kom til og frigjorde henne."

Hans konklusjon er "at det under foreliggende omstendigheter ikke kunne påregnes at skade ville oppstå."

Den ankende part, A, har i det vesentlige anført:

Etter NL 6-10-2 har hesteeieren et objektivt erstatningsansvar for personskader forårsaket av hester. Det aksepteres at bestemmelsen må forstås slik at hesteeieren blir ansvarsfri dersom skadelidte har medvirket til skaden, også om dette er skjedd ved uaktsomhet. Det bestrides imidlertid at det foreligger uaktsomhet fra skadelidtes side. Aktsomhetsnormen må fastlegges under hensyn til hennes alder; hun var den gang bare 14 1/2 år.

Det er to forhold fra hennes side som det kan være spørsmål om å anse som uaktsomme, at hun med den andre hingsten red forbi Ingemar, og at hun slo Ingemar over mulen da den angrep den hest hun red. Ingen av de sakkyndige har funnet at det kan anses som uaktsomt at hun slo til hingsten under de foreliggende omstendigheter. Austad har heller ikke funnet det uaktsomt at hun red forbi. Wallevik har lagt vekt på at forbiridningen var et brudd på instruksen om å holde avstand mellom hestene. Pikene hadde imidlertid ikke forstått det slik at dette også gjaldt ved passering, og de hadde heller ikke grunn til å forstå det slik. Ansvaret for en eventuell uklarhet må ligge på hesteeieren. Det foreligger derfor etter den ankende parts syn ingen uaktsomhet hos skadelidte.

Det er uholdbart når lagmannsretten har funnet at NL 6-10-2 ikke kan anvendes fordi det foreligger en aksept av risiko fra skadelidtes side. Det er nok så at bestemmelsen ikke kommer til anvendelse når det foreligger en påregnelig yrkesrisiko, men det er ikke tilfelle her. Det finnes verken i rettspraksis eller i juridisk teori noe som kan gi grunnlag for å anse anvendelse av NL 6-10-2 utelukket i et tilfelle som det foreliggende. Under ingen omstendighet kan en eventuell aksept av risiko omfatte mer enn den risiko som ordinært følger med ridning. Den kan ikke omfatte den ekstraordinære risiko som det fører med seg å være med i et følge hvor det er flere hingster.

B kan under enhver omstendighet gjøres ansvarlig på skyldgrunnlag. Det må anses uaktsomt å tillate ridning med to hingster i

Side 1275

samme følge. Både herredsretten og lagmannsretten, som begge var satt med sakkyndige meddommere, har funnet dette forhold uaktsomt. Det samme uttaler den ene sakkyndige, politimester Austad. Den annen sakkyndige, Wallevik, står alene med det syn at det i dette konkrete tilfelle ikke var uaktsomt å la pikene ride ut med disse hingstene i følge.

Heller ikke når det gjelder ansvar på skyldgrunnlag, kan man bygge på at skadelidte har akseptert den særlige risiko som fulgte med bruk av to hingster i samme ridefølge.

Som nevnt, bestrider den ankende part at det foreligger uaktsomhet fra skadelidtes side. Under enhver omstendighet er den utviste uaktsomhet liten, og den bør i tilfelle ikke føre til noen nedsettelse av Bs ansvar og i alle fall ikke med mer enn 1/4, slik herredsretten er kommet til.

Den ankende part, A, har nedlagt slik påstand:

1.	B dømmes til å erstatte det tap som A pådro seg som følge av hestebitt den 5/2-82.

2.	B dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.

Ankemotparten, B, har i det vesentlige anført:

Det er en klar faktisk sammenheng mellom skadelidtes forsøk på å ride forbi Ingemar og den inntrådte skade.

B kan verken gjøres ansvarlig for skaden på skyldgrunnlag eller på objektivt grunnlag.

De tidligere instanser har lagt til grunn en for streng aktsomhetsnorm for hesteeieren. Det må legges vekt på at de tre pikene hadde en betydelig erfaring med hester allerede før de begynte å være på X, og de fikk først lov til å bruke traverhestene til ridning etter mer enn et halvt år på X. De fikk ride på egenhånd etter at det var konstatert at de var sikre i sin behandling av hestene. At de bare var 14-15 år gamle, kan ikke være avgjørende når de hadde tilstrekkelig erfaring og dyktighet.

De fikk pålegg om å holde god avstand mellom hestene, noe som klart måtte forstås slik at de heller ikke måtte passere hverandre med kort avstand mellom hestene. Den ene av de sakkyndige, Wallevik, har funnet at det med det foreliggende opplegg ikke kunne anses uforsvarlig å la pikene ride ut med de to hingstene, når disse aldri tidligere hadde vist seg vanskelige å ha med å gjøre. Det kan ikke anses uaktsomt av B å ha vurdert det på samme måte.

Ved fastleggelse av culpa-normen, må det også tas hensyn til det sosiale og menneskelige aspekt. Det var A og hennes mor som hadde bedt om at A måtte få være på X fordi det ble for dyrt å gå på ridekurs. B hadde selv ingen fordeler av at hun var på stedet.

Skadelidtes eget forhold har betydning i forskjellige relasjoner. Når en skadelidt har kjennskap til risikoen, vil dette for det første ha betydning ved fastlegging av den culpa-norm som må gjelde for skadevolder, og dernest vil man etter omstendighetene kunne se det slik at skadelidte har akseptert risikoen og derfor ikke kan kreve erstatning.

Ut fra de opplysninger som foreligger, må det legges til grunn at A og de to andre pikene hadde en betydelig erfaring med hester

Side 1276

og måtte være vel kjent med de farer behandling av hester og ridning medførte. Dette må føre til at det slakkes på de krav som stilles til B, og også til at skadelidte må sies å ha akseptert risikoen slik at hun ikke kan kreve erstatning.

Bruk av hest til fritidsformål er ikke farefritt, men innebærer en relativt høy risiko for skader. Det vises til fremlagte statistiske opplysninger. Også skader ved bitt er hyppig forekommende. Bitt-skader er ikke noe som bare forekommer ved bruk av hingster. Disse faremomenter må det antas at A og hennes foreldre har vært klar over. Likevel har A aktivt gått inn for å få være på X og stelle med hestene, og hun må da sies å ha akseptert den risiko som dette innebar. Det bestrides at ridning med hingstene medførte særlige risikomomenter som ikke kan anses akseptert. Den ulykken som inntraff, ligger innenfor det som er påregnelig ved bruk av hest til fritidsformål.

Subsidiært hevdes at selv om B finnes å ha vært uaktsom, må ansvaret nedsettes på grunn av skadelidtes egen uaktsomhet, jfr. den dagjeldende bestemmelsen i straffelovens ikrafttredelseslov § 25.

Det var uaktsomt av A å ride forbi Ingemar. Det var for det første i strid med den instruks som var gitt, og hun måtte også selv skjønne at forbiridningen var farlig. Det var ikke nødvendig å ride forbi. Hun kunne uten vanskelighet ha holdt Kvisten tilbake. Det slag hun tildelte Ingemar da den angrep, kan isolert sett ikke bebreides henne som uaktsomt, men må likevel telle med ved den samlede vurdering.

Når Bs uaktsomhet under enhver omstendighet er liten, og det var skadelidtes egen uaktsomhet som direkte førte til skaden, bør hun selv bære den største del av den.

Ankemotparten aksepterer at NL 6-10-2 i utgangspunktet vil komme til anvendelse i en skadesituasjon som den foreliggende. Han mener imidlertid at objektivt ansvar etter denne bestemmelse er utelukket i dette tilfelle, både fordi skadelidte selv har medvirket ved egen uaktsomhet, og fordi hun har akseptert den risiko som fulgte med stell av hester og ridning, og som manifesterte seg ved skadetilfellet.

Ankemotparten, B, har nedlagt slik påstand:

1.	B frifinnes.

2.	A dømmes til å betale sakens omkostninger for Høyesterett.

Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er A og B avhørt som parter, og det er opptatt forklaringer fra Jørn Nilsen, som er eier av X og av hingsten Kvisten som var med i ridefølget, av Jørn Nilsens ektefelle, som var den som var til stede på gården da ulykken inntraff, og av de to pikene som var med i ridefølget. Den ene av disse har ikke avgitt forklaring i de tidligere instanser. For Høyesterett foreligger det, som tidligere nevnt, sakkyndige erklæringer, og det er fremlagt noen nye dokumenter. Saken står imidlertid i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere instanser.

Jeg er kommet til at B må være erstatningsansvarlig, og at det ikke er grunnlag for å nedsette ansvaret i medhold av straffelovens ikrafttredelseslov § 25.

Etter Norske lov 6-10-2 har en hesteeier i utgangspunktet et objektivt erstatningsansvar for personskader hesten forvolder. Det er imidlertid

Side 1277

gjort unntak for de tilfelle da skadelidte selv "foraarsagede det". Dette innebærer at ikke bare en forsettlig, men også en uaktsom medvirkning fra skadelidtes side medfører at det objektive ansvar helt bortfaller. Det følger videre av rettspraksis at det objektive ansvar også vil bortfalle i tilfelle hvor skadelidte må anses for å ha akseptert risikoen, jfr. Rt-1957-25.

Lagmannsretten har funnet at skadelidte har medvirket til skaden både ved at hun forsøkte å ride forbi Ingemar, og ved at hun ga den et slag da den angrep hennes hest. Begge forhold ble ansett uaktsomme. Jeg er ikke enig i dette.

Det må riktignok antas at årsaken til Ingemars angrep var at Kvisten kom opp på siden av ham bakfra, men jeg kan ikke se at det kan tilregnes A som uaktsomhet at hun prøvde å passere. Det fremgår av politimester Austads erklæring at det, når en hest maser og vil forbi, normalt vil være det beste å slippe hesten frem. Den vil da som regel roe seg. Jeg kan ikke se at A hadde forutsetninger for å forstå at denne manøver ville medføre en særlig fare. Hun tok sikte på å gjennomføre den på forsvarlig måte, idet hun først fikk venninnen, som red foran på Ingemar, til å stanse i veikanten. Hun kjente begge hingster som meget fredelige dyr som ikke hadde vist noen aggresjon overfor hverandre. Det kan ikke antas at hun hadde noen mer omfattende kunnskap om hingsters reaksjonsmønster, og det kan heller ikke bebreides henne som uaktsomt at hun ikke hadde skaffet seg slik kunnskap.

Pikene hadde fått instruks om "å holde god avstand". B og hans sønn og svigerdatter har alle forklart seg om dette. B har forklart at kravet om avstand ble nærmere begrunnet med at hestene kunne bli skremt og gjøre uforutsette ting, og at hestene "som kom bak måtte ha så god avstand at de kunne tas inn før de kom frem til hesten foran". Det er ikke noe i disse forklaringer som viser at pikene burde ha forstått at de ikke måtte foreta en slik passeringsmanøver som de hadde innledet da skadetilfellet inntraff. Det var mest nærliggende å forstå instruksen, slik pikene også har oppfattet den, som en instruks om hvorledes de skulle forholde seg når alle hestene var i bevegelse. De var ikke advart mot å la hingstene komme i nærheten av hverandre fordi de da kunne opptre aggressivt. De var heller ikke pålagt å ride i noen bestemt rekkefølge. Det har også formodningen mot seg at det skulle ha vært gitt spesielle instrukser av hensyn til mulig aggresjon mellom hingstene, idet det etter det som foreligger, må være på det rene at familien Nilsen ikke har regnet med noe slikt.

Begge de sakkyndige har uttalt at det ikke kan bebreides A at hun slo Ingemar over mulen da den angrep. Jeg er enig i dette. Jeg finner således at det unntak som er gjort i NL 6-10-2 for skadelidtes medvirkning, ikke kan komme til anvendelse.

Hestesport og behandling av hester vil alltid medføre en risiko. Det er fremlagt opplysninger fra Statens forurensningstilsyn som viser at det årlig er 2.900 ridesportsulykker som behandles av helsevesenet. Det er videre fremlagt opplysninger fra Statens institutt for folkehelsen om en undersøkelse fra Drammen i 1987 som viser at det der var registrert 20 ulykker hvor hest var innblandet, derav 9 tilfelle av bitt fra hest. Den som driver med stell av hest eller med ridning, utsetter seg således for en viss risiko.

Side 1278

A hadde etter anmodning fått lov til å være på X og delta i stell av hestene og bruke dem til ridning. Hun hadde vært der i omkring to år da ulykken inntraff. Det dreide seg således ikke om noen tilknytning av mer tilfeldig art. Etter mitt syn må man da se det slik at hun - og for så vidt også hennes foreldre - hadde akseptert den risiko som ordinært følger med hestestell og ridning, og jeg finner at skader som fulgte av denne ordinære risiko ikke ville kunne kreves erstattet etter den objektive ansvarsregel i NL 6-10-2.

Erstatningskravet bygger imidlertid på at A i tillegg til den risiko som vanligvis følger med ridning, ble utsatt for en ekstraordinær risiko ved at B lot pikene ride ut med to hingster i samme følge, og at A ikke hadde akseptert denne ekstraordinære risiko. Jeg finner imidlertid ikke grunn til å ta standpunkt til om NL 6-10-2 på dette grunnlag kan bringes til anvendelse, idet jeg - riktignok under en viss tvil - er kommet til at B må anses ansvarlig på skyldgrunnlag.

Jeg nevner først at B ikke var til stede da pikene dro ut ulykkesdagen. Han hadde imidlertid gitt et alminnelig samtykke til at pikene lånte hans hester og var kjent med at de tidligere hadde ridd ut med begge hingstene, uten å komme med noen innsigelser. Han hadde heller ikke pålagt dem å iaktta særlige forsiktighetsregler i slike tilfelle.

Både herredsretten og lagmannsretten som begge var satt med hestekyndige meddommere, har funnet at det var uforsvarlig å la pikene ride ut med to hingster i samme følge. Politimester Austad som har vært aktiv rytter fra 1955 og har deltatt i trening med veddeløpshester, herunder også hingster, og som i flere år har tjenestegjort ved det ridende politi i Oslo, uttaler at det vil være vanskelig å ha kontroll hvis det er *n eller flere hingster i et ridefølge: "En hingst kan være godlynt, men kan i langt høyere grad opptre overraskende og uberegnelig. Det innebærer ikke nødvendigvis sinne eller aggressivitet. Men de vil av natur oftest også være voldsommere." Han anfører videre at ridning med flere hingster sammen "innebærer så mange uberegnelige faktorer at en situasjon lett kan inntreffe som medfører at den kommer ut av kontroll og faresituasjoner inntreffer". Han mener at en ansvarlig med god hesteerfaring vil ha kjennskap til dette.

Den annen sakkyndige, Wallevik, som har en omfattende erfaring med travhester, vurderer forsvarligheten annerledes, og har lagt avgjørende vekt på at det her dreide seg om to godlynte hingster som gikk godt sammen.

Jeg finner at det må legges til grunn at det i sin alminnelighet lett kan oppstå faresituasjoner med to hingster i samme følge, og at hingster er mer uberegnelige enn hopper og vallaker, og at de er sterkere og vanskeligere å beherske hvis noe skjer. Spørsmålet blir derfor hvilken vekt det var forsvarlig å legge på at disse to hingster til da hadde vært greie å ha med å gjøre og ikke vist tegn til innbyrdes aggresjon. Ved denne vurdering må det sees hen til ikke bare hvor stor risiko det var for at en faresituasjon skulle oppstå, men også til de meget begrensede muligheter disse meget unge og tross alt nokså uerfarne ryttere hadde i en eventuell faresituasjon.

Det kan etter det som foreligger, ikke være tvilsomt at hingster er uberegnelige, og man kan da vanskelig se bort fra muligheten av at det

Side 1279

kan oppstå faresituasjoner også med hingster som tidligere ikke har vist tegn til aggresjon eller vanskelig oppførsel. B må ha vært, eller han burde i alle fall ha vært, klar over de faremomenter som i sin alminnelighet gjør seg gjeldende for hingsters vedkommende. Han har også med sitt meget gode kjennskap til hester visst hvor små muligheter pikene ville ha hvis en situasjon oppsto. Jeg finner det på denne bakgrunn ikke forsvarlig når han så bort fra faremulighetene fordi de to hingster til da hadde vist seg  godlynte og greie å ha med å gjøre også når de ble brukt samtidig. Det ankemotparten har anført om aksept av risiko i forhold til uaktsomhetsansvaret, kan ikke føre frem.

Som det vil fremgå av det jeg tidligere har sagt, finner jeg ikke at skadelidte har medvirket til skaden ved uaktsomhet. Jeg finner etter dette B erstatningsansvarlig for den skade A er blitt påført.

Jeg finner videre at As påstand om saksomkostninger for alle instanser må tas til følge. Hun har hatt fri sakførsel for lagmannsretten. Omkostningene for herredsretten og Høyesterett settes til kr 55.400, herav kr 17.400 for dekning av utgifter. Det offentlige tilkjennes omkostninger for lagmannsretten med kr 20.300.

Jeg stemmer for denne

dom:

B er erstatningsansvarlig for det tap som A pådro seg som følge av hestebitt den 5. februar 1982.

I saksomkostninger for herredsretten og Høyesterett betaler B til A 55.400 - femtifemtusenfirehundre - kroner, og i saksomkostninger for lagmannsretten til det offentlige 20.300 - tjuetusentrehundre - kroner, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Backer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Halvorsen, Christiansen og justitiarius Sandene: Likeså.