Instans

Høyesterett - Dom.

Dato

2003-10-31

Publisert

HR-2002-753-A - Rt-2003-1546

Stikkord

(Røyke-dommen) Erstatningsrett. Objektivt ansvar. Personskadeserstatning. Tobakksskade.

Sammendrag

Saken gjaldt en tobakksprodusents erstatningsansvar på objektivt grunnlag. Skadelidte døde av lungekreft i 2000, etter å ha røyket samme tobakksmerke siden 1954. Det var uomtvistet at lungekreften skyldtes røykingen. Høyesterett fant at vilkårene for å pålegge tobakksprodusenten ansvar etter de ulovfestede regler om objektivt erstatningsansvar ikke var til stede. Høyesterett fant det klart at skadelidte selv måtte bære risikoen etter 1964, og at det også i perioden 1954 til 1964 var alminnelig kjent at røyking kunne medføre en risiko for alvorlig helseskade.

Saksgang

Orkdal herredsrett - Frostating lagmannsrett LF-2001-75 - Høyesterett HR-2002-753-A, sivil sak, anke.

Parter

Unni Lund (advokat Asbjørn Kjønstad - til prøve, rettslig medhjelper: advokat Edmund Asbøll) mot J.L. Tiedemanns Tobaksfabrik AS (advokat Harald Hjort, rettslig medhjelper: advokat Erik Keiserud).

Forfatter

Flock, Støle, Utgård, Coward, Dolva.

(1)

Dommer Flock: Saken gjelder krav om fastsettelsesdom for at en tobakksprodusent er erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag overfor en skadelidt som etter vel 40 års sigarettrøyking utviklet lungekreft og døde.

(2)

Robert Lund, født 1933, begynte å røyke i 1953. I løpet av et års tid fant han ut at Petterøes nr. 3 rulletobakk passet best for ham, og dette merket holdt han fast ved til han døde i 2000. Fire år tidligere var det blitt konstatert at han hadde utviklet lungekreft.

(3)

Petterøes nr. 3 ble produsert av H. Petterøes Tobakkfabrikk, som i 1972 ble overtatt av J. L. Tiedemanns Tobaksfabrik, senere J. L. Tiedemanns Tobaksfabrik AS, heretter benevnt Tiedemanns.

(4)

Det er uomtvistet at Lund døde av lungekreft forårsaket av røyking. Han hadde hatt et gjennomsnittlig forbruk på tre pakker rulletobakk i uken, og dette svarer til i overkant av tyve sigaretter daglig.

(5)

Lund gikk sommeren 1999 til søksmål mot Tiedemanns for Orkdal herredsrett og krevet dom for at denne tobakksprodusenten var erstatningsansvarlig for den skade han var påført ved bruk av Petterøes nr. 3. Under prosedyren for herredsretten frafalt Lund en anførsel om at Tiedemanns var erstatningsansvarlig som følge av utvist uaksomhet. Kravet ble etter dette bare begrunnet med norsk retts ulovfestede regel om objektivt erstatningsansvar. Herredsretten avsa dom 10. november 2000 med slik domsslutning:

(6)

Herredsretten uttalte at kreftrisikoen er en stadig og typisk følge av tobakksbruk. Da Lund begynte å røyke i 1953, var denne risikoen ekstraordinær i forhold til det som den gang var oppfatningen hos folk flest om risikoen ved å røyke. Men kunnskapen om farene ved sigarettrøyking utviklet seg i løpet av de neste 10 - 12 årene, og Lund måtte anses for å ha akseptert risikoen når han like fullt fortsatte med sitt sigarettforbruk. Selv om han da var blitt avhengig av å røyke, var ikke avhengigheten så sterk at den fratok ham muligheten til å velge. Risikoen for å få lungekreft ville blitt meget kraftig redusert om Lund hadde sluttet å røyke midt på 1960-tallet, og det var for herredsretten uomtvistet at det i så fall ikke ville ha vært noen beviselig årsakssammenheng mellom røykingen forut for dette tidspunkt og sykdommen i 1996.

(7)

Robert Lund døde kort tid før herredsrettens dom ble avsagt. Hans enke, Unni Lund, anket dommen til Frostating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa 20. mars 2002 dom ( LF-2001-75) med slik domsslutning:

(8)

Lagmannsretten uttalte at objektivt erstatningsansvar ikke lenger kunne være aktuelt på det tidspunkt det forelå kunnskap om en betydelig og nærliggende helserisiko ved røyking «som gikk ut over de tradisjonelle ideer om en viss risiko for hjerte- og karsykdom m.m.» Allmenn kunnskap om at ca. en fjerdedel av røykerne kunne regne med å dø for tidlig som følge av røykingen, måtte anses for å ha vært til stede senest i begynnelsen av 1964. I og med at røyking var frivillig, opphørte et eventuelt objektivt ansvar på ulovfestet grunnlag senest på dette tidspunkt. Det kunne ikke anses umulig for Lund å slutte å røyke. Når man tok hensyn til de 32 år Lund røykte etter 1964 før lungekreften ble konstatert, var røykingen i de forutgående 10 årene ikke så vesentlig for skaden at det var naturlig å knytte ansvar til det som skjedde i denne første perioden. - For lagmannsretten gjorde Lund også gjeldende at Tiedemanns var erstatningsansvarlig som følge av utvist uaktsomhet. Lagmannsretten fant at heller ikke dette grunnlaget kunne føre frem. Lunds røykestart skyldtes andre forhold enn at Tiedemann først på 1950-tallet reklamerte for sine produkter på en nokså aktiv måte. Og den norske tobakksindustrien - inkludert Petterøes - hadde ikke på 1950- og 1960-tallet vesentlig større kunnskap om risikoen ved røyking enn folk flest.

(9)

Unni Lund har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder både lagmannsrettens bevisvurdering og rettsanvendelse. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 12. juli 2002 ble anken nektet fremmet etter tvistemålsloven § 373 tredje ledd nr. 1 for så vidt gjelder spørsmålet om ansvar på grunn av uaktsomhet. For øvrig ble anken henvist til behandling i Høyesterett.

(10)

Med denne begrensning står saken så vel i faktisk som i rettslig henseende i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten. Også for Høyesterett har partene påberopt et omfattende bevismateriale knyttet til spørsmålet om allmennhetens kunnskap om helserisiko ved røyking, i det vesentlige for tiden etter annen verdenskrig og frem til 1975. I større grad enn for de tidligere instanser har den ankende part fremhevet og ført bevis for den avhengighet som sigarettrøyking skaper. - Unni Lund og fire vitner er avhørt ved bevisopptak. Ytterligere ett vitne har avgitt skriftlig vitneforklaring. I tillegg er det fremlagt skriftlige erklæringer for Høyesterett med supplerende forklaringer ved bevisopptak fra i alt ti sakkyndige vitner.

(11)

Den ankende part - Unni Lund - har i hovedtrekk gjort gjeldende:

(12)

Tiedemanns har et objektivt ansvar for de skader som Robert Lund ble påført som følge av røykingen. Det er påvist mer enn 4.000 kjemiske stoffer i tobakksrøyken. Over 50 av disse har vist seg å være kreftfremkallende. Kreft, hjerte- og karsykdommer og luftveissykdommer er de viktigste dødsårsakene ved røyking. I tillegg har røykere en økt risiko for å utvikle en rekke andre sykdommer som kan føre til betydelige helseplager og redusert livskvalitet. Risikoen for helseskader oppstår ved at tobakksproduktene røykes, og dette er en bruk som er i samsvar med produsentens forutsetning. Nikotinen i røyken skaper avhengighet som gjør det vanskelig - og for en mindre gruppe umulig - å slutte med tobakksbruken.

(13)

Dette er egenskaper ved produktet som innebærer at vilkårene for ulovfestet objektivt erstatningsansvar i dette tilfelle er oppfylt. Bruken av tobakk utløser en risiko som må kunne karakteriseres som stadig, permanent og vedvarende. Og det er tale om en ekstraordinær risiko, ut over den risiko som brukeren daglig er utsatt for i det miljøet han befinner seg. Hensett til at tobakksbruken blant annet innebærer en fare for at brukeren utvikler dødelige sykdommer, er det også tale om en helt særegen risiko. Tiedemanns var i det tidsrom som er det sentrale i saken - fra 1953 til 1975 - vesentlig bedre orientert om vitenskapens syn på risikoen for helseskade ved røyking enn den alminnelige forbruker. For produsenten var det således tale om en påregnelig skadefølge.

(14)

Den interesseavveining som bør foretas ved vurderingen av om ulovfestet objektivt erstatningsansvar foreligger, taler for ansvar. Tiedemanns har hatt meget stor økonomisk avkastning av sin virksomhet og har evne til å bære sin del av det økonomiske tap som Robert Lund og andre skadelidte blir påført. I den periode hvor erstatningsansvaret overfor Lund ble pådratt, hadde produsenten en forsikring som dekket ansvar for mulig skadetilføyelse. Tiedemanns har ikke drevet produktutvikling i retning av å gjøre tobakken mindre skadelig, og har heller ikke hjulpet noen til å slutte å røyke. I stedet for å gi informasjon om skaderisiko, har man drevet en omfattende reklamevirksomhet inntil dette ble forbudt i 1975.

(15)

Det er ikke noe absolutt vilkår for erstatningsansvar at skaderisikoen fremstår som upåregnelig for skadelidte. Men i dette tilfelle manglet frem til 1975 en tilstrekkelig allmenn kunnskap om helserisikoen ved sigarettrøyking.

(16)

Det må stilles krav til innholdet i en slik allmenn kunnskap. Den må både omfatte risikoen for helseskader og risikoen for avhengighet. Den må, som lagmannsretten gir uttrykk for, omfatte sentrale sider ved risikoen, blant annet den omstendighet at en ikke ubetydelig andel av røykerne ville komme til å dø av sykdommer forårsaket av røykingen. Lagmannsretten har på dette punkt oppstilt et krav om allmenn kunnskap om at ca. ¼ av dagligrøykerne kunne vente å bli rammet av alvorlig sykdom og for tidlig død. Det må også stilles krav om at kunnskapen har en betydelig utbredelse blant folk - for eksempel ¾ av befolkningen. Og endelig må det være tale om informasjon som ikke bare er lest eller hørt, men som også er blitt oppfattet. Det store bevismaterialet som er fremlagt i saken, viser at disse kunnskapskravene ikke var oppfylt før i 1975.

(17)

Den avhengighet som nikotinen skaper, reiser særlige spørsmål i erstatningssaken. Det særegne er at helserisikoen og avhengigheten utvikles av det samme produktet, tobakken. Både risiko og avhengighet forsterkes ved den type tobakk - rulletobakk - som Robert Lund brukte. Det er på det rene at han utviklet en særlig sterk avhengighet. Dette gjorde det, tross alvorlige forsøk, umulig for ham å slutte. Om retten skulle komme til at røykerne hadde nødvendig kunnskap om helserisikoen på et tidligere tidspunkt enn 1975, kan det således ikke få noen innvirkning på Tiedemanns erstatningsansvar.

(18)

Det er årsakssammenheng mellom Robert Lunds røyking i Tiedemanns ansvarsperiode og lungekreften, og det selv om denne perioden bare strekkes frem til 1964. Noe krav om at det også skal være årsakssammenheng mellom den manglende kunnskap om helserisiko og røykingen, slik Tiedemanns hevder, kan ikke oppstilles. Når Lund fortsatte å røyke, skyldtes det at han da var blitt avhengig. Uten røykingen i denne perioden ville en eventuell lungekreft med stor sannsynlighet først ha rammet ham på et senere tidspunkt. Røykingen i Tiedemanns ansvarsperiode kan av den grunn ikke bare være et lite vesentlig element i årsaksbildet, jf. Rt-1992-64 (P-pilledom II).

(19)

Det bestrides at Robert Lund kan sies å ha akseptert risikoen ved røyking, og at dette fører til at han ikke kan kreve erstatning. Han kan heller ikke sies å ha medvirket til skaden på en slik måte at dette kan frata ham eller redusere kravet på erstatning.

(20)

Endelig bestrides at erstatningskravet er foreldet.

(21)

Unni Lund har nedlagt slik påstand:

(22)

Ankemotparten - J.L. Tiedemanns Tobaksfabrik AS - har i hovedtrekk gjort gjeldende:

(23)

Lagmannsretten har korrekt kommet til at det ikke er grunnlag for det erstatningskrav som Unni Lund har fremsatt. Dette må gjelde selv om enkelte av de særtrekk ved skaderisikoen som tradisjonelt har begrunnet et ulovfestet objektivt erstatningsansvar, er til stede. Dette ansvaret bygger på en avveining av risiko, og det avgjørende for at det i dette tilfelle ikke er grunnlag for ansvar, er forbrukernes - røykernes - risikoforventning.

(24)

Det er ikke omtvistet at det ved vurderingen av denne forventningen må legges til grunn en objektiv norm. Den «fjerdedelsnorm» som Unni Lund påberoper, er ikke anvendelig. Objektivt erstatningsansvar for tobakkskadene må være utelukket fra det tidspunkt forbrukerne har fått en slik kunnskap om helseskade at en alminnelig forstandig person vil ta dette med i sin vurdering om hvordan han ønsker å innrette seg.

(25)

I perioden fra 1950-årene og frem til 1964 fikk allmennheten en stadig økende informasjon som i stor grad bygget på helseopplysninger med høy troverdighet fra legevitenskapelig hold. Disse opplysningene ble fra slutten av 1950-årene fulgt opp med opplysningsvirksomhet, i første rekke fra Landsforeningen mot Kreft. Den største delen av denne informasjonen fortalte om årsakssammenheng mellom sigarettrøyking og helseskader, særlig lungekreft. Meningsmålinger fra denne perioden viste at opplysningene i stigende grad nådde ut til allmennheten, og de resulterte i en markant nedgang i andelen mannlige røykere fra midten av 1950-tallet. I løpet av første halvdel av 1960-årene kom det offentlig informasjon om det samme tema i et enda større omfang. Da kunne det for en normalt aktsom forbruker ikke lenger fremstå som uventet at en person med et daglig forbruk på over 20 sigaretter etter langvarig røyking ville kunne utvikle lungekreft.

(26)

Når ulovfestet objektivt erstatningsansvar vurderes, må det også foretas en interesseavveining. Tiedemanns bearbeider og selger et landbruksprodukt. De stoffer som representerer helsefare og skaper avhengighet - tjære og nikotin - befinner seg i tobakken i naturlig tilstand. Tiedemanns hadde ikke kunnskap om helserisiko ut over det som tilfløt allmennheten. Det var ikke rimelig å forvente at man som produsent orienterte forbrukerne om slik risiko, like lite som man finner slik informasjon i tilknytning til andre varer som også kan volde skade, for eksempel alkohol. De forsikringsmuligheter som forelå, var ment å dekke skader som følge av feil ved varen, så som innslag av uønskede stoffer, glass osv., og ikke skader oppstått ved regulær bruk. Med det meget store antall dødsfall - 8.000 pr. år - og andre skader som i dag kan føres tilbake til tobakksrøyken, ligger man langt utenfor det som kan dekkes ved forsikringer. Dersom Tiedemanns skal være erstatningsansvarlig, må dette dekkes inn gjennom prisen og betales av morgendagens røykere i tillegg til de nesten ti milliarder kroner som årlig betales i avgifter ved kjøp av tobakksvarer. Situasjonen vil i så fall få dimensjoner som påkaller politiske løsninger. I Norge har ingen før Lund reist et slikt krav om erstatning. Dette sier sitt om den alminnelige rettsbevissthet. Et eventuelt objektivt erstatningsansvar bør i tilfelle fastsettes av lovgiveren. Et slikt ansvar for tobakksprodusentene vil neppe være god helsepolitikk. Det vil svekke røykernes motivasjon for å slutte å røyke og svekke bevisstheten om at ansvaret for egen helse først og fremst ligger hos den enkelte.

(27)

Subsidiært gjøres gjeldende at det ikke er årsakssammenheng mellom det forhold som betinger erstatningsansvar, og skaden. På samme måte som ved vurderingen av produsentens erstatningsansvar etter produktansvarsloven § 2-1, må det gjelde et dobbelt årsakskrav: I vår sak er det ikke årsakssammenheng mellom uvitenheten om risikoen ved sigarettrøyking og den omstendighet at Lund begynte å røyke. Lunds etterfølgende adferd viser klart at han ville ha begynt å røyke selv om denne risikoen hadde vært kjent. Det er heller ikke årsakssammenheng mellom Lunds røyking i Tiedemanns eventuelle ansvarsperiode og den lungekreften som mange år senere rammet ham. Årsakssammenhengen må her bedømmes ut fra den forutsetning at Lund, med den alminnelige viten som fører til at Tiedemanns ansvarsperiode opphører, tar konsekvensen av denne kunnskapen og slutter å røyke. Hadde han for eksempel sluttet i 1964, ville risikoen for å få lungekreft for ham vært knapt målbart større enn for en ikke-røyker. Den ville heller ikke ha økt nevneverdig om han først hadde sluttet i 1975.

(28)

Lunds fortsatte røyking er det helt dominerende forhold i skadebildet. Den forutgående røykingen i Tiedemanns eventuelle ansvarsperiode fremstår som et så lite vesentlig element i årsakskjeden at det ikke er naturlig å knytte ansvar til det, jf. Rt-1992-64 (P-pilledom II). Til forskjell fra denne dommen fremheves at det er tale om et helseskadelig nytelsesmiddel, hvor skadelidte ved egen etterfølgende, langvarig bruk unnlot å sørge for at årsakskjeden ble brutt.

(29)

Det bestrides at Lund i løpet av Tiedemanns eventuelle ansvarsperiode hadde utviklet en slik avhengighet at det ikke var mulig for ham å slutte å røyke. Dette kan være vanskelig, men det er spørsmål om informasjon, motivasjon og vilje til å gjennomføre en beslutning. Dette bekreftes ved det store antall røykere - også storrøykere - som gjennom årene har sluttet. I vår rettsorden fritar verken avhengighet av nytelsesmidler eller avhengighet av rusmidler individet for ansvar og risiko ved egen adferd. Påstått avhengighet kan følgelig ikke tillegges noen selvstendig betydning ved vurderingen av spørsmålene om årsakssammenheng.

(30)

Atter subsidiært gjøres gjeldende at Lunds eget forhold uansett må tillegges vekt. Ved sin vedvarende røyking har han akseptert en kjent risiko. Han har ved sin egen adferd i vesentlig grad bidratt til den skade som han ble påført, jf. medvirkningsbestemmelsen i skadeserstatningsloven § 5-1. Disse omstendigheter må på selvstendig grunnlag lede til bortfall eller i det minste reduksjon av kravet på erstatning.

(31)

Under enhver omstendighet er et eventuelt erstatningskrav foreldet etter den nå opphevede 20-års regelen i foreldelsesloven § 9.

(32)

J. L. Tiedemanns Tobaksfabrik AS har nedlagt slik påstand:

(33)

Mitt syn på saken:

(34)

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem, idet jeg ikke kan se at vilkårene er oppfylt for å pålegge Tiedemanns ansvar etter den ulovfestede regelen i norsk rett om objektivt erstatningsansvar.

(35)

I. Jeg finner innledningsvis grunn til å gjenta at saken bare gjelder spørsmålet om Tiedemanns er ansvarlig etter vår retts regel om det ulovfestede objektive ansvar. For lagmannsretten gjorde Unni Lund også gjeldende at Tiedemanns hadde opptrådt på en klanderverdig måte overfor forbrukerne, og at bedriften av den grunn hadde et erstatningsansvar for uaktsom skadeforvoldelse, altså et culpaansvar. Hovedargumentene for dette ansvaret var at reklamen, både på den tid Robert Lund begynte å røyke og senere, ga et uriktig positivt bilde av tobakksbruk, samtidig som informasjon om den risiko for helseskade som tobakksbransjen var vel kjent med, var totalt fraværende. Til dette uttalte lagmannsretten som sitt generelle inntrykk at «den norske tobakksindustrien på 1950- og 1960-tallet opptrådte relativt nøkternt, tatt i betraktning at det dreide seg om aktører som hadde en lovlig vare å selge», og at denne industrien ikke hadde annet å informere om enn det publikum kunne lese i pressen. Jeg nevner ellers at spørsmål knyttet til tobakksindustriens bruk av tilsettingsstoffer særlig vil ha betydning i forhold til vurderingen av et slikt culpaansvar. - Som nevnt ble Unni Lunds anke på dette punkt ikke tillatt fremmet for Høyesterett. Høyesteretts kjæremålsutvalg fant det under henvisning til tvistemålsloven § 373 tredje ledd nr. 1 klart at en anke på dette grunnlag ikke ville føre frem.

(36)

Spørsmålet om en tobakksfabrikant er erstatningsansvarlig for helseskade som røykere er blitt påført, har vært oppe til rettslig avgjørelse i en rekke søksmål både i USA og i Europa, og med varierende utfall. Det er grunn til å påpeke at erstatningsansvar for slike skader - i alle fall stort sett - ser ut til å være bygget på utvist uaktsomhet fra tobakksindustriens side, og dermed på et ansvarsgrunnlag som ikke er aktuelt i vår sak.

(37)

Spørsmålet om den enkelte tobakksfabrikants erstatningsansvar vil kunne kompliseres der røykeren har brukt tobakk som har vært produsert av ulike fabrikanter. I Robert Lunds tilfelle er situasjonen på dette punkt enkel. Han har røykt det samme produktet, Petterøes nr. 3 rulletobakk, fra 1954 og helt til han døde i 2000. Tiedemanns overtok eiendeler og ansvar da selskapet ervervet H. Petterøes Tobakksfabrikk i 1972, og har ikke bestridt at et eventuelt ansvar for denne bedriften nå vil være Tiedemanns ansvar.

(38)

Lagmannsretten har innledet sine egne bemerkninger med i seks punkter å slå fast sammenhengen mellom røyking og helseskader. Før jeg går over til å drøfte spørsmålet om objektivt erstatningsansvar, finner også jeg grunn til å peke på enkelte sentrale sider ved denne sammenhengen slik den fremstår etter dagens kunnskap. Det synes å være enighet om hovedlinjene her. Jeg nøyer meg med å vise til punkter som stort sett fremgår av professor, dr. philos Tore Sanners redegjørelse for Høyesterett om «Helseskader ved røyking, kunnskapsutviklingen om dette og beregninger av Robert Lunds risiko for lungekreft»:

(39)

II. Det ulovfestede objektive erstatningsansvar i norsk rett er utviklet gjennom en omfattende rettspraksis. Når rekkevidden av ansvaret skal søkes fastlagt, må det skje med utgangspunkt i denne praksis.

(40)

Utviklingen startet ved at skadevoldere fra annen halvdel av 1800-tallet ble pålagt ansvar for såkalt «farlig bedrift». Først på 1900-tallet ble ansvaret utvidet til også å omfatte skade som følge av «en stadig Resiko for Omgivelserne», se dommen i Rt-1905-715 om vannskader forårsaket ved brudd på en hovedvannledning. I dag kan ansvaret sies å bygge både på risikobetraktninger og interesseavveininger.

(41)

Det erstatningsansvar som en produsent har for skade som voldes av et produkt, er nå regulert i produktansvarsloven av 23. desember 1988 nr. 104. Etter lovens § 2-1 plikter produsenten å erstatte «skade som hans produkt volder og som skyldes at det ikke byr den sikkerhet som en bruker eller allmenheten med rimelighet kunne vente». I Ot.prp.nr.48 (1987-1988) side 126 uttales at sikkerhetsforventningene vil måtte være svært høye ved tradisjonelle nærings- og nytelsesmidler - «dog med reservasjon for kjente risikoer som ved bruk av alkohol og tobakk». Skader som er forvoldt ved tobakksbruk, vil etter dette falle utenfor ansvaret etter § 2-1.

(42)

Ansvarsgrunnlaget for den skade som Robert Lund ble påført, ligger i tid lenge før loven trådte i kraft. Produktansvarsloven vil således uansett ikke få noen direkte betydning for vår sak. Jeg kan heller ikke se at loven på annen måte kan tillegges betydning ved vurderingen av Tiedemanns eventuelle erstatningsansvar.

(43)

De vilkår som må være oppfylt for at det skal foreligge et ulovfestet objektivt erstatningsansvar, er i rettspraksis i stor grad knyttet til betraktninger rundt ulike sider ved skaderisikoen. Jeg vil derfor kort se nærmere på hvorledes risikoen for helseskader ved sigarettrøyking forholder seg til de sider ved skaderisikoen som har vært fremhevet i rettspraksis.

(44)

Den helserisiko som tobakksrøykerne utsettes for, er som nevnt regelmessig slik at den først etter mange år, og oftest etter mange års røyking, kan resultere i påviselige skader. Til tross for dette må risikoen kunne karakteriseres både som stadig og vedvarende. Både Tiedemanns og andre tobakksfabrikanter hadde i den perioden som er aktuell i vår sak, de kunnskaper om helserisiko som til enhver tid med rimelighet var tilgjengelige. Det er således heller ikke tvilsomt at det er tale om en typisk risiko. Det var ikke upåregnelig for skadevolderen at en del av røykerne før eller senere kunne bli påført helseskade, også av alvorlig karakter. Så langt er det derfor tale om en risiko med særtrekk som kan være forenlig med et objektivt erstatningsansvar.

(45)

Det er i enkelte av de dommer som danner grunnlaget for det ulovfestede objektive erstatningsansvaret, også fremhevet at risikoen må være ekstraordinær. Spørsmålet kan reises hva enten man ser risikoen fra skadevolderens eller skadelidtes ståsted. Man har med dette blant annet ment å sette en grense mot det som kan betegnes som dagliglivets risiko, som normalt vil falle utenfor det objektive ansvaret. I vår sak hører unektelig selve røykingen med til dagliglivet. Men risikoen for skade, som rammer mange røykere meget hardt på et senere tidspunkt, må vel sies å overstige «hva dagliglivet ellers fører med seg av farer», jf. Rt-1966-1532, hvor skade påført av en svingdør ikke førte til ansvar.

(46)

Når den risiko som for skadelidte fortoner seg som ekstraordinær, lettere kan lede til et objektivt erstatningsansvar for skadevolderen, henger dette sammen med det behov for erstatningsrettslig vern som skadelidte vil ha: Den ekstraordinære risikoen fremstår lett som uventet eller upåregnelig, og skadelidte har da mindre muligheter for selv å ta sine forholdsregler mot å bli påført skade. Det er i tidligere dommer fremhevet at det ulovfestede objektive erstatningsansvaret skal dekke den uventede eller upåregnelige skade, se for eksempel dommen i Rt-1939-766, hvor det ble fastslått ansvar etter at en gesims hadde falt ned, og på den annen side dommen i Rt-1957-1011, hvor manglende rekkverk på en bro ikke førte til ansvar. Som jeg kommer tilbake til, kan man i vår sak vanskelig hevde at risikoen for Robert Lund fremsto som uventet eller upåregnelig.

(47)

III. Partene har i sine prosedyrer for Høyesterett i stor grad konsentrert seg om hvilken kunnskap om helserisikoen ved røyking som den alminnelige forbruker har hatt i tidsrommet fra 1950 til 1975. Den ankende part har erkjent at både allmennhetens og Robert Lunds kunnskap om risikoen i 1975 var brakt til et slikt nivå at fortsatt røyking fra da av skjedde på eget ansvar. Valget av tidspunkt henger sammen med loven om vern mot tobakkskader, som trådte i kraft 1. juli 1975. Fra da av var enhver tobakksreklame forbudt, og all tobakksemballasje var påført informasjon om helserisikoen ved røyking. I tillegg startet omtrent på denne tiden omfattende statlige opplysningstiltak om farene ved tobakksrøyking.

(48)

Spørsmålet i saken er dermed om Tiedemanns er erstatningsansvarlig for de helseskader som kan føres tilbake til Robert Lunds røyking i tiden forut for 1975, eller eventuelt forut for et tidligere tidspunkt. Som aktuelle skjæringspunkter er for Høyesterett antydet senere på 1950-tallet, 1964 eller 1970.

(49)

For Høyesterett er fremlagt et meget betydelig skriftlig materiale til belysning av folks kunnskap om helseskadene ved røyking. Dels er det tale om de primære kilder, i form av utklipp fra aviser, tidsskrifter osv. I tillegg har begge parter engasjert sakkyndige som i skriftlige utredninger har sammenfattet og vurdert dette materialet. Disse sakkyndige har i tillegg avgitt forklaringer ved bevisopptak. - Partene er enige om at spørsmålet om kunnskap om sammenhengen mellom røyking og helseskader ikke relaterer seg til hva den enkelte skadelidte - i vår sak Robert Lund - visste eller ikke visste. Derimot har partene gitt uttrykk for ulikt syn på spørsmålene om hvilken del av befolkningen som er interessant i denne forbindelse, om hvilket generelt kunnskapsnivå som vil stenge for et erstatningskrav, og om det må kreves at kunnskapen er oppfattet og sogar har ledet til en holdningsendring før det kan bli tale om å nekte krav på erstatning. Slik jeg ser saken, er det bare i begrenset grad nødvendig for meg å gå nærmere inn på disse spørsmålene.

(50)

Kunnskapen hos folk flest om denne helserisikoen har sitt utgangspunkt først og fremst i de resultater som den medisinske forskningen til enhver tid var kommet frem til. I den 25-års-perioden som har interesse i vår sak, foregikk det en kontinuerlig forskning både i Norge og ikke minst i utlandet. Enkelt sagt ble den helserisiko som legene allerede i 1950 hadde grunn til å regne med, ikke bare bekreftet, men også forsterket gjennom denne perioden. Det var her tale om forskning omkring en helserisiko som i høyeste grad var knyttet til alminnelige menneskers vaner i hverdagen, og som den enkelte ved egen adferd hadde mulighet for å fjerne. Det er derfor forståelig at det var stor interesse for de resultater som forskningen brakte frem. Likevel gikk det nødvendigvis en viss tid fra resultatene var publisert overfor medisinsk kyndige lesere, til den alminnelige kvinne og mann kunne ta del i dem.

(51)

Jeg finner grunn til å gå noe nærmere inn på det som skjedde tidlig på året 1964, et tidspunkt som etter min oppfatning på mange måter representerer et gjennombrudd når det gjelder pålitelig informasjon til allmennheten om helserisikoen ved tobakksrøyking. Dette året skiller seg også ut som det året i den aktuelle perioden hvor det ble skrevet mest om røyking og helse i avisene.

(52)

I januar 1964 fremla den amerikanske helsedirektøren - Surgeon General - en enstemmig og omfattende rapport. Hovedkonklusjonen i rapporten var at sigarettrøyking utgjorde et alvorlig helseproblem, blant annet med stor risiko for å utvikle lungekreft.

(53)

Tolv dager senere kom den norske helsedirektør Karl Evangs redegjørelse «Sigarettrøyking og helse». Her omtales som det mest alarmerende det sikre årsaksforholdet mellom sigarettrøyking og lungekreft. Det ble blant annet henvist til en undersøkelse som viste at sjansene for å dø av lungekreft for røykere med et forbruk på 21 til 39 sigaretter pr. dag var 18,1 større enn det som var situasjonen for en ikkerøyker. I konklusjonen uttales blant annet:

(54)

Samtidig foreslås tiltak for å «bekjempe sigarettrøykingens skadevirkninger», blant annet ved opplysningsarbeid, ved at det vurderes høyere avgiftsbelastning på sigaretter og rulletobakk i forhold til annen tobakk, og ved vesentlig innskrenkning av reklame for bruk av sigaretter.

(55)

Dr. med. Kjell Bjartveit uttaler i en erklæring til Høyesterett at januar 1964 markerer «et skille i arbeidet med tobakk og helse. Nå er det ikke tvil lenger: Røyking er et alvorlig helseproblem». Det fremlagte materialet viser at både den amerikanske rapporten og den norske helsedirektørens redegjørelse ble viet stor oppmerksomhet i massemediene. Og dr. polit. Karl Erik Lund, som har redegjort for «Det samfunnsmessige grunnlaget for allmenhetens oppfatning av risiko ved røyking i 1950- og 1960-årene», skriver:

«Etter 1964 viser avisene at det nesten bare er representanter fra tobakksindustrien som mener at sammenhengen mellom røyking og lungekreft ennå ikke er avklart.»

(56)

Til tross for at svært mange sigarettrøykere fortsatt ikke tok konsekvensene av den medisinske kunnskap som forskningen hadde brakt frem, mener jeg at forbrukerne i alle fall i 1964 hadde fått slik informasjon om helseskade at en alminnelig forstandig person ville ta det med i sin vurdering om hvordan han ønsket å innrette seg. Slik jeg ser det, kan det ikke være tvilsomt at Robert Lunds røyking etter dette tidspunkt skjedde for egen risiko.

(57)

IV. Dersom Tiedemanns skal ha et objektivt erstatningsansvar, må dette følgelig knyttes til Robert Lunds røyking i 10-årsperioden forut for 1964. Et spørsmål er fortsatt hva folk flest da visste om sammenhengen mellom røyking og helseskade. Fra denne perioden er opplysningene langt mer sparsomme.

(58)

Jeg starter med å gå helt tilbake til 1899, hvor man i loven om forbud mot salg av tobakk til barn under 15 år, finner eksempel på en alminnelig oppfatning om at tobakken hadde skadelige virkninger. Går man frem til 1950-årene, stilles det i Tidsskrift for Den norske lægeforening i 1954 på lederplass spørsmål om det er bevist at sigarettrøyking fremkaller lungekreft. Det blir slått fast at de fleste medisinere nå syntes å være enige om at økningen i lungekreft de siste tiår har vært reell. Det kunne også eksistere andre årsaker enn røykingen. Rådet som gis til legene, er at de «bør avstå fra å gi uttalelser til publikum og presse som kan tolkes dithen at det nå foreligger godtatte konklusjoner om lungekreftens årsaksforhold». På dette tidspunkt røykte nesten tre fjerdedeler av de mannlige legene daglig.

(59)

Kjell Bjartveit opplyser i sin redegjørelse til Høyesterett at han har gått gjennom tidsskriftet for 1950-årene. I 1956 finner man to artikler om røyking og lungekreft fra norske professorer, hvor det skrives om relasjon - ikke årsaksforhold - og «den aller største sannsynlighet» og «den formodede årsak». I en lederartikkel i 1958 gis det uttrykk for at det vil kreve meget lang observasjonstid før man får greie på om hjerte-/karsystemet tar skade av røyking. Slag er i det hele tatt ikke nevnt. Bjartveit opplyser at dette tidsskriftet trolig var det eneste fagtidsskriftet som det store flertall norske leger leste regelmessig i 1950-årene. Han uttaler at man i tidsskriftet i denne perioden har et fullstendig fravær av debatt om lungekreft og hjerte-/karsykdommer og røyking. «Ingen innlegg, motsigelser eller protester fra leserne - slik vi ofte ser det i dag når nyheter blir brakt på bane».

(60)

En viktig kilde til informasjon om forskningsresultater av betydning for folks helse er sentrale helsemyndigheters uttalelser rettet mot befolkningen. Dels vil innholdet i slike uttalelser være utformet på en slik måte at det blir forstått av den alminnelige leser og tilhører. Og dels vil uttalelsene normalt ha en nyhetsinteresse, slik at de gjennom massemediene hurtig blir brakt videre til den alminnelige kvinne og mann.

(61)

I vårt land ble det ikke gitt noen slik uttalelse om farene ved røyking før helsedirektørens redegjørelse i januar 1964. Kjell Bjartveit gir i sin erklæring for Høyesterett uttrykk for at dette skyldtes at helsedirektøren ikke ville gå ut med «andre konklusjoner enn dem som den medisinske erkjennelse til enhver tid var kommet frem til».

(62)

Etter en gjennomgåelse av det som ble skrevet om tobakk og helse i aviser og ukeblader, oppsummerer professor Rune Ottosen i sin erklæring for Høyesterett en del hovedtrekk i følgende hovedpunkter:

Mengden av stoff om «tobakk og helse» varierte sterkt i den undersøkte perioden. På 1950-tallet var det sporadisk dekning, med en oppsving på midten av 1950-tallet, mens stoffmengden sank til begynnelsen av 1960-tallet med en oppsving i 1962. Stoffmengden økte i 1964 og det er denne årgangen som skiller seg ut med den mest omfattende dekningen.»

(63)

Mitt samlede inntrykk av det materiale som er fremlagt om situasjonen fra første halvdel av 1950-årene og frem til 1964, er at legevitenskapen på den tid ennå ikke hadde fått sikker viten om direkte årsakssammenheng mellom sigarettrøyking og lungekreft og andre alvorlige helseskader. Som allerede nevnt hadde man behov for en langvarig observasjonstid før det kunne trekkes sikre konklusjoner. Selv om man nærmet seg avslutningen, var det i denne perioden ikke mulig å trekke konklusjoner med den grad av sikkerhet som måtte kreves. Men det materiale som man etter hvert fikk, ga klarere og klarere holdepunkter for at det var en slik direkte sammenheng.

(64)

I denne siste 10-årsperioden før de endelige konklusjoner kunne trekkes, var sammenhengen mellom røyking og helseskader ikke ukjent for den alminnelige kvinne og mann. Men i mangel av de helt klare bevis var det i større grad enn senere overlatt til den enkelte i hvilken grad man ønsket å tro på det man fra tid til annen leste og hørte om tobakkens skadelige virkninger. Og den gang som nå var det helt opp til den enkelte om man valgte å ta sjansen. Det sentrale for meg er at det også på den tiden må ha vært alminnelig kjent at sigarettrøking kunne innebære en risiko for alvorlig helseskade, og at risikoen for slik skade i alle fall i noen grad ville øke dersom sigarettforbruket var stort. Slik jeg ser saken, er det ikke nødvendig med noen mer finmasket analyse på dette punkt.

(65)

V. Spørsmålet om en skadevolder skal pålegges et objektivt erstatningsansvar, er ikke alene avhengig av en nærmere bedømmelse av ulike sider ved den skaderisiko som skadevolderens virksomhet eller hans produkter skaper. Det må skje en helhetsvurdering, hvor både hensynet til partene i den aktuelle sak og mer overordnede interesser av samfunnsmessig karakter trekkes inn. Jeg har tidligere, i avsnitt II, stilt meg tvilende til om alle sider ved bedømmelsen av skaderisikoen trekker i retning av objektivt erstatningsansvar, og viser her til mine bemerkninger om hvorvidt denne risikoen for skadelidte har vært uventet. Momenter i den avsluttende samlede vurderingen styrker dette. Jeg vil i det følgende nevne fire ulike momenter knyttet til spørsmål om pulverisering av ansvar, til myndighetenes holdning, til lik behandling av skadelidte røykere og til partenes subjektive forhold.

(66)

Den helserisiko som sigarettrøykingen er forbundet med, er som nevnt ikke forårsaket av noen feil ved produktet. Et objektivt ansvar vil i slike tilfeller gi skadevolderen mulighet for å fordele - pulverisere - ansvaret på mange hender. En slik forsikrings- eller pulveriseringstanke har i mange tilfeller vært med på å begrunne et objektivt ansvar.

(67)

Tobakkskadene har rammet og kommer til å ramme en betydelig del av røykerne. Tallene viser at antall personer som hvert år får ulike typer helseskader, er meget stort. Selv om det normalt tar meget lang tid før slike skader utvikler seg, har sigarettrøyking nå vært vanlig for en stor del av befolkningen i så lang tid at et meget stort antall mennesker allerede er blitt rammet. I en slik situasjon kan jeg vanskelig se at muligheter for forsikring eller for pulverisering av utgifter kan være med på å begrunne et objektivt erstatningsansvar. Noen aktuell forsikringsmulighet vil neppe foreligge. Og det kan vanskelig være noen farbar vei å la tobakksprodusentene innkalkulere et tillegg i salgsprisen til dekning av erstatninger til de som er blitt økonomisk skadelidende som følge av helseskader påført ved røyking.

(68)

Erfaringen har som nevnt vist at en stor andel - og et meget stort antall - av sigarettrøykerne blir rammet av ulike former for helseskader, til dels med dødelig utgang. Men dette skjer ofte først i moden alder og etter lang tids bruk, og ikke som en relativt umiddelbar konsekvens av bruken. Dette skiller vår sak vesentlig fra saken i Rt-1992-64 (P-pilledom II), hvor en produsent av en p-pille ble ilagt objektivt erstatningsansvar overfor en kvinne som var blitt rammet av hjerneslag. Brukerne av denne p-pillen kunne vanskelig vite om de befant seg i en risikogruppe. Forskjellene fra vår sak er iøynefallende: I p-pillesaken var det «en forsvinnende liten andel av brukerne» som ble rammet. Når p-pillen ble tillatt markedsført, var det fordi den ble ansett for å ha overveiende positiv betydning for brukerne. For tobakken ligger dette helt annerledes an. Jeg viser også til dommen i Rt-2000-915, som gjaldt alvorlige bivirkninger ved bruk av legemiddelet Dispril, og hvor Høyesterett uttalte at de sjeldne bivirkningene med stor skadeevne nettopp var en viktig gruppe tilfeller under det objektive ansvaret.

(69)

I vårt tilfelle har regulær bruk av et produkt uten noen form for fabrikasjonsfeil etter hvert vist seg å ha ulike typer skadevirkninger - til dels av alvorlig art - som over tid rammer et meget stort antall personer. Vi har for tobakkens del sett at det gikk mange tiår før det var mulig med sikkerhet å slå fast at bruken forårsaket alvorlige helseskader. Til tross for dagens regler om offentlig kontroll med næringsmidler har vi ingen sikkerhet for at ny forskning ikke vil kunne påvise lignende helserisiko ved langvarig eller for stort forbruk av enkelte produkter som er allment akseptert i dag, men som senere viser seg å inneholde skadelige stoffer. Det er allerede for lengst konstatert at bruk av alkohol - i alle fall over visse terskler - kan gi alvorlige helseskader. Dersom det ulovfestede objektive erstatningsansvaret skulle omfatte tobakkskadene, ville man etter min oppfatning fjerne seg fra den type risiko og skader som dette ansvaret er utviklet for å dekke. En dom som pålegger Tiedemanns et slikt ansvar, ville derfor innebære en utvidelse av rammene for dette ansvaret. En slik utvidelse vil kunne åpne for konsekvenser som det i dag ikke er lett å ha oversikt over.

(70)

Myndighetenes holdning til helserisikoen ved bruk av tobakk forsterker etter min mening dette inntrykk. De helsemessige konsekvenser av tobakksbruk er et spørsmål som i høy grad har påkalt myndighetenes oppmerksomhet. Sentralt står her lov om vern mot tobakkskader av 9. mars 1973 nr. 14 med tilhørende forskrifter. Også for det offentlige utgjør helseskadene etter tobakksrøyking en følbar belastning, både i helsevesenet og i sosial- og trygdesystemet. Verken i Norge eller i andre sammenlignbare land har man grepet inn med forbud mot omsetning og bruk av tobakk. Men bruken er søkt redusert ved hjelp av reklameforbud, informasjon - blant annet på emballasje - og avgifter. Således har det hele tiden vært tale om lovlig salg av et helseskadelig produkt. Et objektivt erstatningsansvar for fabrikanten som også omfatter skader forårsaket av at feilfrie produkter anvendes på en regulær måte, ville i denne situasjon bli stående i klar disharmoni til myndighetenes aksept av tobakken som et lovlig produkt. Dersom et slikt ansvar eventuelt skal etableres, bør dette etter min mening i tilfelle skje ved lovgivning og ikke ved at domstolene uten slik lovgivning utvider rammene for det ulovfestede objektive erstatningsansvar.

(71)

Slik jeg ser det, vil det som nevnt ikke i noe tilfelle være aktuelt å pålegge erstatningsansvar på objektivt grunnlag for skader som kan føres tilbake til tiden etter 1964. Men selv om man holder seg til tiden forut for dette året, har et meget betydelig antall røykere blitt rammet av alvorlig helseskade og død som følge av røykingen. En rekke av disse vil nå for lengst være gått bort. For de gjenværende er skaden for mange konstatert for så lenge siden at et eventuelt erstatningskrav nå vil være foreldet. Fortsatt står det tilbake en gruppe skadelidte som kunne ha krav på erstatning. For Høyesterett har Lund anført at det neppe vil være tale om betydelige erstatningskrav, samlet sett. Selv om det ikke er avgjørende, er mitt poeng her at et objektivt ansvar overfor akkurat denne gruppen skadelidte vil kunne virke noe tilfeldig i forhold til de mange som både før og etter er blitt rammet av tobakkens skadevirkninger, og som har måttet nøye seg med den helsehjelp og de trygdeordninger som samfunnet har kunnet gi dem.

(72)

Lagmannsretten har, blant annet under henvisning til dette forhold, konkludert med at en konstatering av et objektivt erstatningsansvar forut for 1964 ikke kan fylle noe berettiget samfunnsbehov i dag eller for fremtiden, og at tiden på et vis «har løpt fra problemstillingen». Jeg ser det på samme måte.

(73)

Jeg legger til grunn at tobakksindustrien i Norge - og i vår sak produsenten av Petterøes nr. 3 rulletobakk - til enhver tid holdt seg rimelig godt orientert om den medisinske risikoen som forelå og den debatt som pågikk om mulighetene for helseskade ved tobakksbruk. Det var tale om et produkt som lovlig var produsert og solgt i flere generasjoner. De krav og forventninger som forbrukerne i dag har med hensyn til informasjon om mulige skadelige egenskaper ved et produkt, kan ikke overføres på situasjonen i tiårsperioden forut for 1964. Således kan heller ikke subjektive forhold hos produsenten tale for et objektivt ansvar. - Det er på samme måte i dag liten grunn til å rette bebreidelser mot de som i denne perioden begynte å røyke. Både reklamen og sosial påvirkning gjorde at dette den gang både var vanlig og sosialt akseptert. Men ved vurderingen av et objektivt erstatningsansvar er det likevel vanskelig å unnlate å påpeke at det fortsatt berodde på den enkeltes frie valg om man ville begynne å røyke. Det var tale om bruk av et nytelsesmiddel, ikke et næringsmiddel, og enda mindre et medisinsk preparat. Og det var som nevnt alminnelig kjent at et stort daglig forbruk av sigaretter kunne innebære en risiko for senere å bli påført alvorlige helseskader.

(74)

Slik jeg ser saken, er det ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmål om årsakssammenheng, herunder betydningen av avhengighet, og eventuell foreldelse.

(75)

Etter dette stadfestes lagmannsrettens dom - domsslutningens punkt 1.

(76)

VI. Anken har vært forgjeves. Saken har reist spørsmål av prinsipiell rekkevidde som ikke tidligere er avgjort av domstolene. Jeg er kommet til at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for Høyesterett, jf. unntaksregelen i tvistemålsloven § 180 første ledd, og at dette også bør bli resultatet for de tidligere retter.

(77)

Jeg stemmer for denne dom:

(78)

Dommer Støle: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

(79)

Dommar Utgård: Det same.

(80)

Dommer Coward: Likeså.

(81)

Dommer Dolva: Likeså.

(82)

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom: